cover

Black Eyes

Black Eyes

CD (2003) - Dischord / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Straight edge / Støyrock / Post-hardcore

Spor:
Someone Has His Fingers Broken
A Pack of Wolves
Yes, I Confess
On the Sacred Side
Nine
Speaking in Tongues
Deformative
King's Dominion
Day Turns Night
Letter to Raoul Peck

Referanser:
Fugazi
Minor Threat
Liars

Vis flere data

Se også:
Cough - Black Eyes (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Aaaarrrghh!

Dischord-disipler presenterer eksperimentell og spennende hardcore.

Fra Washington DCs store lille label, Fugazi-styrte Dischord, får vi servert en knakende god skive som i likhet med enkelte andre nye band fra nevnte plateselskap tøyer grensene for den konvensjonelle hardcore-genren.

Fugazi-vokalist og levende legende Ian McKaye, som står bak produksjonen, har her valgt å skru opp lyden på rytmeseksjonen og heller tone ned vokalen litt. Dette funker utmerket da dette bandet er 4/5 rytmeseksjon! Ja, du leste riktig: To trommeslagere og to bassister mot en enslig gitarist. Denne utrolig tette rytmeseksjonen gir meg assosiasjoner til fjorårets skotske vidundergutter, The Liars, bare råere og mer aggressive. Her har man den obligatoriske skrikende gitaren som kverner ut kalkulert kaos, og to vokalister som brøler/skriker/synger vekselvis. Det er interessant å høre hvordan de to bassene komplementerer hverandre, og fletter inn intrikate melodilinjer i all støyen noe som blir høyst effektivt av perkusjonen som dundrer i bakgrunnen.

Som alle ordentlige Dischord-band har Black Eyes en politisk undertone, og dette er noe de tjener godt på. Det er ikke noe de "bare" benytter seg av på en god måte, snarere noe de faktisk mestrer i stor (og genretro) stil:

"One-sided politics
sell boring records
'cause your vision's too cloudy
and our visions are clear."
...stemmer begge vokalistene i på låta Letter to Raoul Peck

Deres gjennomgangstema på skiva er for øvrig (og ikke helt uventet) rasisme, sexisme og generell undertrykkelse, men levert på en høyst interessant og personlig måte. Jeg har forresten merket meg at vokalen på skiva er et kontroversielt tema, da de to vokalistenes hyling - til tross for at de ligger relativt lavt i miksen - fort kan bli krevende for enkelte av de jeg har spilt den for. Personlig har jeg ingen problem med vokalen, da jeg finner den som en frisk variasjon over det ordinære "hardcore-brølet". Det eneste jeg har å utsette på skiva er at bandet på enkelte av låtene roter seg litt bort i sin hang til å kjøre eksperimentelle passasjer som kan trekke oppmerksomheten litt bort fra det gode trøkket bandet leverer. Eksempel på dette er låta Speaking in Tongues - ei låt som for øvrig lever opp til navnet - som blir litt for langdryg slik at den mister litt av effekten den kunne ha hatt.

Uansett er dette ei utrolig solid debut-skive av et veldig tett og orginalt band som jeg gladelig vil anbefale fans av hardcore-genren og tilhengere av eksperimentell rock generelt. Skru opp lyden, sett deg ned, og før skiva er over så garanterer jeg deg at du står oppreist.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Cripple Crow

(XL)

Velkommen til skogsfest med Sgt. Devendra's long haired gypsy family band.

Flere:

Shining - Blackjazz
Mathias Stubø - 1979