cover

Waves Are Universal

Rachel Goswell

CD (2004) - 4AD / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folkpop / Visepop

Spor:
Warm Summer Sun
Gather Me Up
No Substitute
Deelay
Plucked
Hope
Coastline
Shoulder the Blame
Save Yourself
Thru the Dawn
Beautiful Feeling
Sleepless & Tooting

Referanser:
The Cranberries
Movietone
Mojave 3
This Mortal Coil
Fairport Convention
Sandy Denny
Isobel Campbell
Kristin Hersh

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Aura

Goswell fingerplukker gitaren inn i svært typiske akkordmønstre på grensen til trad. arr.

Rachel Goswell, en gang rødflammet sirene og frontfigur i de tidvis fantastiske shoegazerne Slowdive. Det var den gang da, en gang på det gryende 1990-tallet. I 2004 står Goswells musikalske uttrykk i et nærmest diametralt motsatt forhold til forskningen i voldsomme, kunstige klanger som Slowdive protokollførte med stor emosjonell styrke. De som fulgte Goswell over i det Neil Halstead-skipede "sideprosjektet" Mojave 3, har nok best forutsetninger for å forstå at hennes første solo-album, Waves are Universal, er bygget av visepop, med jordnære hint til sammenfallende elementer i moderne britisk og amerikansk folk.

Med de siste årenes temmelig voldsomme oppslutning rundt det mer og mer ulne og utvannede samlebegrepet Americana, vil nok mange glatt og med få hemninger lempe skiva oppi nettopp denne bagen. Skal ikke stritte i mot for mye akkurat der, men vi må heller ikke glemme at Storbritannia har en egen, rik og kraftig folkemusikktradisjon å suge inspirasjon fra. På en vandring fra Fairport Convention via Sandy Denny, ender vi for eksempel ikke opp så veldig langt unna et fundament for mye av det som utspiller seg på Waves are Universal. Instrumenteringen er lavmælt, tilnærmet akustisk foruten en og annen elgitar i blues light-modus, mens Goswells stemme er uvanlig befridd for klang-drukningen hun oftest ble behandlet med i Slowdive. Vi hører henne med andre ord så 'naken' som vi aldri har hørt henne før, og skal jeg være ærlig så synes jeg at det er en litt blandet opplevelse.

For all del, Goswells stemme er kildeklar og ført med upåklagelig intonasjon der den hovedsaklig veksler mellom to modi; den rene og den fraserte. Sånt har en tendens til å vekke ordbruk som "vakkert", "ærlig" og "intimt", men når sant skal sies vokser beskrivelsen "ordinær" seg større jo mer jeg hører at skiva akkumulerer referansekapital mot mer eller mindre profilerte (folk)popere, herunder Movietone, The Cranberries, The Sundays, Kristin Hersh, R.E.M., senere This Mortal Coil og Isobel Campbell. Her finnes enkelte gullbelagte øyeblikk, slik som den vidunderlig melodiske og Sundays-aktige No Substitute, som borer seg litt lenger inn i nervesystemet for hver avlytting. Det samme gjelder delene av skiva der akustisk gitar og vokal tar hovedscenen; hør den minimalistiske og såre Plucked, den erkebritisk strykerbelagte godbiten Beautiful Feeling, og den vibrafonsukrede Thru the Dawn. (NB! Legg merke til at låtrekka på baksiden av coveret ikke stemmer med rekkefølgen på skiva.)

Hvor pent det enn låter klarer jeg aldri å høre hva som er spesifikt Goswell på denne skiva, her mangler rett og slett artistisk identitet, utover en åpenbar mangel på musikalsk eventyrlyst. Det øvrige materialet blir etter min smak like anonymt som det blir jevnt. Det eneste tilfellet der det går helt på trynet er i Coastline, der hun høres ut til å kjøre en shoegazer light med tilskudd av cineastiske kvaliteter à la Goldfrapp på Felt Mountain (2000) for å ende opp med en endeløs hamring på to akkorder over et usexy groove.

Jeg vil i hovedsak si at Waves are Universal er et ukomplisert og temmelig direkte album. Samtidig er det belagt med en del kunstneriske jålerier, slik som at omtrent hver enkelt låt er forsynt med (svært) diskrete, underliggende on location-opptak for å gi dem unike og særpregede ambienser innad i låtrekka. Legg til at vokalen er naturlig klangbelagt i huler, gater og på strender, samt at det eksotiske Østen søkes hentet inn gjennom like ensomme som ringende anslag av fingercymbaler, og vi har en skive som lukter sanselighet, world awareness og globale 4AD-ambisjoner anno 1992. Nå er imidlertid denne skiva gitt ut av 4AD i 2004, og i den anledning setter jeg et lite spørsmålstegn ved dette å trekke en backpacker-konklusjon som at 'Bølger er universelle' på grunnlag av litt vannskvulp fra en strand i Thailand, noen kirkeklokker og et knippe britiske popviser.

Mitt råd til potensielle lyttere er å ignorere dette rødvinsfilosofiske sludderet og i stedet ta tak i folk-influensene og selve låtmaterialet. I samarbeid med medkomponist og medmusiker Joe Light klarer nemlig Goswell å dra dette prosjektet noenlunde opp i sikkerhet for høyvannet. Både arrangementene og vokalen er så rene og transparente at man nesten automatisk legger sin elsk på dem. Selv er jeg en sucker for såvel lavmælte som overdådig pompøse pastoraler i britisk melodidrakt, pastoraler av den typen St. Etienne, Beth Gibbons, Isobel Campbell og til dels Goldfrapp har spilt ut over det siste tiåret. Og joda, Goswell presenterer sitt bidrag til den britiske folkfamilien genrehabilt, tidvis svært vakkert og med en intuitivt riktig krydring fra irsk sekkepipe, trekkspill, banjo, dårlig stemt gitar og harmonium. Men å legge seg kvalitativt og/eller spenningsmessig skulder ved skulder med de ovennevnte, det evner hun sjelden - til det blir manglene på originalitet, fantasi og lekenhet rett og slett litt for åpenbare.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Skeleton Blues

(Jagjaguwar)

Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør.

Flere:

Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information
J. Mascis - Several Shades Of Why