cover

Them Crooked Vultures

Them Crooked Vultures

CD (2009) - RCA / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock

Spor:
No One Loves Me & Neither Do I
Mind Eraser, No Chaser
New Fang
Dead End Friends
Elephants
Scumbag Blues
Bandoliers
Reptiles
Interlude With Ludes
Warsaw Or The First Breath You Take After You Give Up
Caligulove
Gunman
Spinning In Daffodils

Referanser:
Queens of the Stone Age
Led Zeppelin
Nirvana
Foo Fighters
Eagles of Death Metal
The Desert Sessions
Kyuss

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Superdupergruppe

Queens of the Stone Age, Led Zeppelin og Nirvana bokstavelig talt i ett og samme band. Tiårets supergruppe? Mest sannsynlig.

Supergrupper møtes alltid av en blanding av skepsis og entusiasme. Er man fan av minst ett av de involverte bandene så får man kjapt et spesielt forhold til det nye prosjektet, og kombinasjoner som ser interessante på papiret behøver ikke nødvendigvis å bli så interessante i praksis.

Them Crooked Vultures har en samlet kompetanse rocken sjelden ser maken til – Led Zeppelin, Nirvana og Queens of the Stone Age er bare noen av bandene som er direkte tilknyttet Them Crooked Vultures. Det er altså John Paul Jones, Joshua Homme og Dave Grohl som har gått sammen og laget et album denne gangen, noe som får den andre supre supergruppen av året, The Dead Weather, til å fremstå som småtterier på papiret.

Det var nesten som om det var mer på spill her uansett. Man finner knapt større legender innen rock enn Led Zeppelin. Og blandingen av det som vel kan kalles tre forskjellige epoker i rocken på den måten kan man være unnskyldt for å forholde seg litt skeptisk til. Å skulle ta utgangspunkt i det beste av tidligere bragder når man bedømmer dette albumet ville vel uansett vært direkte barnslig. Men det er like fullt fornøyelig å høre hvordan sammensetningen fungerer både hver for seg og sammen.

Homme er sitt sedvanlige riffglade seg, noe som vel er mannens både styrke og svakhet. Det blir noen ganger i meste laget. Singelkuttet New Fang lider litt av det, og er sånn den eneste låten som taper seg litt etter noen gjennomlyttinger. Resten av denne debuten gjør heldigvis det stikk motsatte. En låt som Gunman for eksempel, som kommer helt på tampen av albumet, bruker samme virkemiddel til hårreisende bra resultater. Videre er bassføringen til 63 år gamle John Paul Jones er stødigere og mer leken enn man kunne drømt om, og Grohl passer rett og slett aller best bak trommesettet.

Them Crooked Vultures gjør egentlig alt riktig. Bunnsolide låter gjennomført med en helt perfekt cool fra begynnelse til slutt. Første halvdel av albumet gjør fra seg de aller mest umiddelbare av låtene før dobbelen Interlude With Ludes og nesten åtte minutter lange Warsaw Or The First Breath You Take After You Give Up lar det hele skli ut. Og det sklir heldigvis ut i noe som først er heftig slørete og over i en saftig repetetiv rifføring som er like insisterende som den er løssluppen. Etter dette sørger de tre siste låtene for en pangavslutning, og at albumets virkelige høydepunkter er godt plassert helt til slutt sier litt om resten av albumet.

Den største styrken til Them Crooked Vultures ligger likevel i de umiddelbare låtene av typen vi fikk drøssevis av på for eksempel Songs for the Deaf. Dette albumet er da også det beste noen av de har vært involvert i siden nevnte album ble sluppet i 2002.

Ingen overraskelser altså - bare jævlig solid fra tre av de virkelig store, som man nok ikke hadde trodd kom til å overgå de urimelig høye forventningene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Plastikman - Closer

(NovaMute)

Plastikman er tilbake, mer monoton og minimalistisk enn noen gang. Etterlengtet utgivelse fra en av de virkelig store.

Flere:

Tinariwen - Amassakoul
Fila Brazillia - Jump Leads