cover

It's a Love Cult

Motorpsycho

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Rock / Retropop

Spor:
Überwagner or A Billion Bubbles in my Mind
Circles
Neverland
This Otherness
Carousel
What if...
The Mirror and The Lie
Serpentine
Custer's Last Stand (One More Daemon)
Composite Head

Referanser:
Led Zeppelin
The Beatles
The Monkees

Vis flere data

Se også:
Timothy's Monster - Motorpsycho (1994)
The Tussler - Motorpsycho (1994)
Phanerothyme - Motorpsycho (2001)
Serpentine EP - Motorpsycho (2002)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Motorpsycho sjefer fortsatt

Motorpsycho lurer deg ikke denne gangen heller.

Motorpsycho lurer deg ikke denne gangen heller, selv om "It's a love cult" åpner på samme skingrende akkord som "Won't get fooled again" av The Who.

Gruppa er fortsatt til å stole på, men viser seg denne gangen fra sin mest innadvendte side.

"It's a love cult" er en utfordrende, fascinerende plate. Musikken går i sirkler, rundt og rundt, som en karusell, noen ganger fort, andre ganger langsomt, mens omgivelsene fortsetter å skifte. På sitt beste slipper Motorpsycho løs en billion bobler i hodet.

"Composite head" kunne kanskje vært George Harrisons "Taxman" framført av The Monkees med hjelp fra Jerry Garcia og The Grateful Dead.

"Circles" er vakker, men skjelver innvendig.

Gitarist Hans Magnus Ryan skrev den beste sangen på gruppas forrige album. Nå har han gjort det igjen. "Serpentine" er en verdig oppfølger til "Blindfolded". Den er også en av årets mest oppløftende, perfekte poplåter, fullt på høyde med Håkan Hellströms "Kom igen Lena!". Hans Magnus Ryan synger dessuten med en helt uvanlig varme og sjarm.

Bent Sæther begynner for alvor å få konkurranse som låtskriver i Motorpsycho. Trommeslager Håkan Gebhardt har tatt på seg ansvaret for de morsomste, mest tøysete sangene til gruppa. "What if..." er ikke et unntak, og kommer komplett med genial steel-gitar og fullt trøkk på trombone.

Trenger du flere anbefalinger, burde det være nok å vise til orgelet på "Neverland", det Sonic Youth-lignende instrumentalpartiet på "Serpentine", den svimlende følelsen når "Carousel" plutselig tar fart og måten bassen banker mot krigstrommene på "Custer's last stand (one more deamon)".

Motorpsycho har fortsatt noen demoner å drive ut. Men stort sett er det englene som rår. "The mirror and a lie" er nesten en slags vuggevise med barokke fløyter, og nærmer seg den sofistikerte, erkebritiske kunstpopen til XTC.

Motorpsycho sjefer fortsatt.

Eller for å sitere "Won't get fooled again":

"Meet the new boss,
same as the old boss."

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Trygve Seim - Sangam

(ECM)

Jorda sett fra 10 til 1000 meters høyde. Man trenger ikke å bryte gjennom atmosfæren for å bli vektløs.

Flere:

The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood
Diverse artister - Song of America