cover

Didn't It Rain

Songs: Ohia

CD (2002) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Sadcore / Singer/songwriter

Spor:
Didn't It Rain
Steve Albini's Blues
Ring the Bell
Cross the Road, Molina
Blue Factory Flame
Two Blue Lights
Blue Chicago Moon

Referanser:
Jim & Jennie and the Pinetops
Bonnie Prince Billy
Appendix Out

Vis flere data

Se også:
Ghost Tropic - Songs: Ohia (2000)
Magnolia Electric Co. - Songs: Ohia (2003)
My Morning Jacket/Songs: Ohia - My Morning Jacket & Songs: Ohia (2002)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Blå jernnetter

Jason Molinas Inner City Blues er fortsatt blåere enn moll.

Det er vokalen til Jason Molina som er Songs: Ohias fremste kjennetegn. Tenk deg Neil Young eller Will Oldham som skipper på en synkende skute i det øyeblikk man innser at båten går til bunns, bevisst på at det som nå venter er evig mørke og fortapelse. Molina har en klar og ren røst, men med en angstfylt uro en slik skipper ville følt, noe som fører til at den lett sprekker i desperasjon. Vokalen er plassert fremst i lydbildet og understreker hvor fokus skal være, og den er akkompagnert av helt enkel instrumentering. Med et stort antall utgivelser siden oppstarten i 1996, fulgt opp av jevn turnevirksomhet, har han og hans forskjellige medspillere fått mye og fortjent oppmerksomhet for denne særegne formen for apokalyptisk post-folk, også her i Norge. På Didn't It Rain møter vi som vanlig en del nye mennesker, mest kjent er nok Jim Krewson og Jennie Benford fra bluegrassbandet Jim & Jennie. Dette er selvfølgelig ikke bluegrass, men blått er denne platens farge. Blått som i blues, blått som lyset av fabrikkens flammer, blått som månen på nattehimmelen. Jason Molina lever i storbyens skygger, ånder i nattens mulm og mørke.

I løpet av et par år har Songs: Ohia gitt ut flere skiver som alle har sin egen identitet, der Ghost Tropic (2000) står igjen som den mest vellykkede. Borte var lo-fi-stilen, gitarskurr og antydning til et band befolket av levende individer. En sjelden mørk plate, minimalistisk og enkel, og sortere enn en bibel i en mørk kirke på en måneløs natt. Ghost Tropic er en oversett klassiker, en plate som kan slites i fillebiter og fortsatt gi gåsehud, og en utgivelse jeg ærlig talt hadde trodd Molina aldri ville klare å overgå. Etter to år har han så tatt fatt på en ny vandring, dypere inn i rustbeltet rundt De Store Sjøene i midt-Vesten. Det har blitt en snau time med skjellsettende Inner City Blues.

Selv om dette ikke er en Tropic II, så er mange av forgjengerens trekk fortsatt i behold: Det minimale lydbildet med klar og ren lyd som fremhever vokalen. Ditto gitarlyd, platen er i all hovedsak akustisk, men med detaljer som lurker i bakgrunnen, blant annet dobro og cello. Rytmikken er enkel, monoton og saktegående som Molinas enslige hjerteslag. Det alvorlige budskapet er fortsatt tilstede, men Didn't It Rain fremstår nok som mer tilgjengelig og umiddelbar for den jevne lytter. Melodiene er lettere å gripe tak i, og låtene er strammere og mer konsise. Dessuten har innspillingen foregått live i studio, uten rom for rettelser eller nye opptak. Det gir et intimt resultat som smitter over på lytteren, og vi får nærmest følelsen av å være personlig tilstede under det som må ha vært en svært sakral seanse. Jennie Benford gir dessuten økt spenning i vokalbilde, og hennes avløsninger er akkurat hva Molina før har manglet. Benfords nydelige stemme er som en strime av håp i all smerten han formidler.

Songs: Ohia høres fortsatt ut som et band fra forrige århundre som plutselig er kastet inn i vår kaotiske verden, og som etter beste evne forsøker å beskrive noe de aldri før har sett. Det settes i en tematisk helhet, som denne gangen dreier seg om lys, mørke og kontrastene mellom en urban verden og naturen (som naturlig nok kan settes inn i en mer sjelelig kontekst). Dette kommer frem i altfor korte Two Blue Lights:

One's the blue light of the late night bus
One's the blue light of the moon over us
One's got the diesel fuel on her breath
One's got the damn taste of the earth on it.


Gjennom hele platen brenner slike blå lys, og den lyriske helheten knyttes klarere enn tidligere til en opprinnelig form for bluesmusikk, noe som vises både emosjonelt, teknisk og geografisk. Molina går tilbake til bluesens opprinnelige fase, der ordet ble brukt om en sinnstilstand, "to be blue", gjennom "blå toner", de jordnære, naturalistiske fortellingene og i måten han (eller koret) ofte gjentar verselinjenene på (call-and-response). Slik bluesens opphavsmenn etterhvert dro til Chicago på 30-tallet, befinner Molina seg der allerede, og moderniserer tekstene deretter. De er likhet med de tidligste bluesartistene ikke direkte samfunnskritiske, men gjennom håpløsheten som beskrives gir de likevel et kritisk bilde av samfunnet og dets skyggesider. Blueslegenden Robert Johnsom forlot i sin tid bomullsmarkene og forsvant inn i skogen for å selge sjelen sin til djevelen, han kom tilbake som en jaget, men legendarisk gitarspiller. Snart hundre år senere går Jason Molina i hans fotspor. Han kommer ikke tilbake som en genuin bluesgitarist, men han er tydelig merket av ferden.

Platen starter med å henvise til "stormen" som talende bilde og avslutter med det samme. Tittelkuttet innledes med et profetisk spørsmål: "No matter how dark the storm gets over head, they say someone's watching from the calm at the edge. But what about us when we're down here in it?" I Blue Chicago Moon er det nesten resignert han returnerer med: "Out of the ruins, blood grown heavy from his past, his wings stripped by thunder, but the storm keeps coming back..."

Det er likevel en avslutning som bringer et slags håp:

If the blues are your hunter
you will come face to face that darkness and desolation
and endless endless endless endless endless
depression, but you are not helpless
try to beat it, try to beat it
I'll help you to try to beat it
messer Molina nesten trøstende. I de fem låtene mellom dras vi med i stormkastene, gjennom skogen og byene og helt inn til helvetes porter: "When the bell rings twelve times in hell, the bell rings twelve times in this town as well" kan vi høre på Two Blue Lights, mens Jennie Benford uler vakkert ved siden av. Det høres selvopplevd ut.

Som en varulv om natten gis månelyset mye oppmerkomhet.

See the big city moon
'tween the radio tower
'tween the diesel rigs
See the big city moon
see how close it comes
see it soulfully shine
watch the whole town eclipse
heter det på saktegående Steve Albini's Blues (tittelen referer til Chicagos legendariske produsent og musiker gjennom en årrekke, blant annet fra samarbeid med Will Oldham). På Cross the Road, Molina utfordrer han: "Blue Chicago Moon swings like a blade above the midwest heart, swing that blade, show how us close you can get..." Månen og mannen med ljåen og Molina i hyggelig samvær.

Det er nok ikke alle som vil falle for Songs: Ohia, og dette vil aldri bli en objektiv klassiker blant massene, men i den store floraen av sutrecore er dette det ypperste, og en plate som for mange vil gå rett inn i hjertet. Det er en personlig plate, og det vil nok være svært personavhengig hvem som vil falle for den. Det har i hvert fall skjedd hos undertegnede.

Jeg gir den derfor en for ensomheten, to for det fortapte, tre for tragedien, fire for fortvilelsen, fem for flammene, seks for synden og syv for slutten. Syv for Alt.

comments powered by Disqus

 



Joar
2002-11-01:)

Kjempebra skrevet, Bjørn!
Har plata og er enig med mye av det du skriver. Men synes nok at Access & Ace eller Black Album er bedre en Ghost Tropic. Men det er kanskje bare meg.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo