cover

52:29

Skoms

CD (2008) - Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Elektrisk jazz / Improvisasjon / Eksperimentell

Spor:
Hei
William i Parken
Føggern
Drømte
Byråkratenes inntogsvals
Uten tekst
Pianokonsert nr. 1
Mediapøs
Gaa
Historien
Sengen
Gå i band
Dersom


Hei
Mediapøsstress
Bokstrekmannen
William i Parken
Føggern

Referanser:
Wibutee

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Hoggveps, stikkfulger og latterkanin

Erlend Skomsvoll er tilbake, med nytt band, og låter mer inspirert og leken enn på lenge.

For noen uker siden så jeg Skoms, Erlend Skomsvolls nye band, live her i Bergen. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, bortsett fra at det denne gangen var snakk om en ganske liten besetning (en kvartett). Overraskende liten med tanke på Skomsvolls tidligere prosjekter. Når konserten var over var jeg forbløffet, men egentlig ikke så mye klokere. Skoms' konsert var i langt større grad i akkord med Skomsvolls virrete, keitete og sjarmerende sceneopptreden enn med hans backkatalog. Dette gjelder også utgivelsen som akkompagnerte turnéen, titulert 52:29.

Skomsvoll har bygget mye av sin sterke posisjon på jazzscenen gjennom sterke og kreative arrangement for store ensembler, og da i særdeleshet for Trondheim Jazzorkester. Han har jobbet med storheter som Pat Metheny og Chick Corea, og selv oppnådd suksess med bandet Come Shine, der han jobbet sammen med blant andre Live Maria Roggen. Disse to jobbet også sammen i barndommen til Wibutee; og på mange måter synes jeg at Skomsvolls nye prosjekt henter mange idéer og mønstre fra tiden i Wibutee, både i forhold til sound, men kanskje spesielt i forhold til lekenhet og bruk av vokal.

Albumet åpner med at hovedpersonen selv ønsker oss velkommen; med en mørk, rusten og søvndrukken stemme; som er lett kuttet opp, og han kunngjør at han har med seg "noen jævlig bra musikere". Deretter bæres lytteren rett inn i William i Parken, et ganske representativt spor for albumet. Over et ganske besettende, men henslengt, groove, snakke(synger) Skomsvoll om Williams opplevelser i parken. Herlig absurd og naivt, med mange ord som ganske sikkert ikke står i ordlista, utvikler dette sporet seg til en ganske så funky affære. Med et lydbilde som legger seg ganske langt fra den konvensjonelle jazzen, og også langt fra det Skomsvoll tidligere har drevet med, er det tydelig at musikerne her koser seg. Under det flytende kompet kaster Ola Kvernberg og Skomsvoll, på henholdsvis fiolin og tangenter og bordtennisballer, fram ulike idéer og temaer. Bandet fremstår som befriende upretensiøst; noe som kommer godt fram på plata, og kanskje kom enda mer til syne på scenen, der smilene og latteren satt veldig løst.

Men alt er ikke bare lek. På Uten Tekst setter Skomsvoll seg godt til rette på pianokrakken og viser seg fram som den lyrikeren han er, og fabulerer fritt over et vakkert, melodisk tema, og mot slutten dukker temaet igjen, på i vokal drakt. Et vakkert øyeblikk, på et ellers til tider hektisk album. Også Sangen er et fullstendig nydelig spor, med en nydelig melodi, med Skomsvoll nynnende på pianokrakken. På disse låtene kommer også slektskapet til hans tidligere utgivelser tydeligst til uttrykk, og spesielt til hans forrige album, Variasjoner. Ved konsentrert lytting, dukker likheter opp gjennom hele 52:29, spesielt med tanke på hvordan temaene er konstruert, men det er mest åpenbart på Uten Tekst og Sangen, da det instrumentelle uttrykket er mer likeartet og således mer åpenbart relatert til Skomsvolls tidligere platekarriere.

Den påfølgende, kanskje ironisk titulerte Pianokonsert nr. 1, er den totale motpol. Med stor energi legges det opp lagvis med looper, bassriff, og små bruddstykker med lyder fra et preparert piano og en vrengt Fender Rhodes; en lyd som jeg instinktivt forbinder med Wibutees Newborn Thing. I tillegg dominerer Ola Kvernbergs fuzza fiolin lydbildet. I det store og hele minner hele dette sporet om Wibutees utgivelse fra 1999. Med sitt elektroniske preg minner den meg aller mest om storbyens hektiske og bleke preg, som også (for meg) er et gjennomgående tema på Newborn Thing. Det hektiske livet fyker forbi oss i fast forward, et tema som understrekes av den påfølgende låta Mediapøs. Skomsvolls messende stemme forteller om hvordan alt er "enkelt og stressfritt" og at "å handle julegaver burde være en positiv opplevelse", samtidig som lyden av en urolig puls og stadige hjerteslag utgjør grunnlaget for resiteringen, før alt henger seg opp, og bare loopes om og om igjen. Pulsen blir stadig raskere og stressende! Sporet er alt annet enn enkelt og stressfritt...

Det skal også nevnes at med utgivelsen følger det en DVD med noen kortere animasjonsfilmer til noen av låtene. De er herlig uhøytidelige og naivistiske og står i god stil med bandets uttrykk, og Skomsvolls naive og barnlige tekster.

I et nylig intervju med NRK, gav Skomsvoll uttrykk for at han var i tvil om han skulle fortsette med musikk; at han var lei av den stien han hadde begitt seg inn på, og han vurderte en karriere som snekker. 52:29 er preget av en gi-faen-holdning, der Skoms har latt alle hemninger fare, og bare leker seg i studio. Jeg synes dette kler bandet godt, og Skomsvoll selv låter mer inspirert enn på lenge, noe som i alle fall gleder undertegnede stort. Denne lekne tilnærminga fører også til noen mindre interessante spor, som eksempelvis Gå i band, som egentlig ikke er mer enn tilfeldige opptak av bandet traskende rundt i studioet og tulle, som så er blitt klippet sammen til en slags collage. Et artig innslag, men jeg undrer over nødvendigheten.

To musikere, med suksessfulle og høyst ulike karrierer, begge fra den samme epoken ved Jazzlinja i Trondheim har denne høsten gitt ut plater: Arve Henriksen med Cartography og Erlend Skomsvoll med 52:29. Jeg synes Erlend Skomsvoll har presentert med mest spennende produktet av disse to. Der Henriksen synes fornøyd med det soundet og den posisjonen han har opparbeidet seg, framstår Skomsvoll som en sulten, søkende og lekfull musikant som har funnet igjen gløden ved å spille. Gledelig, og jeg håper at Skomsvoll ikke gir seg hen til hammeren og snekkeriet med det første!

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK-...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: