cover

They Never Die

Malsain

CD (2005) - Karisma / Dark Essence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Black metal / Doom

Spor:
Troubled Waters
The Marsh
They Never Die
Cold Strofobia
Kvele Seg
Brent Tre
Lokkemann (demoversjon)

Referanser:
Khold
Darkthrone

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Mørkt, melankolsk og minimalistisk

Debutalbumet til Malsain er fylt til randen med mørke toner. Gledesspredere og livsnytere er herved advart!

Malsain vil nok være et relativt nytt bekjentskap for de aller fleste der ute, men denne Bergens-baserte gjengen har faktisk holdt det gående siden 2001. Det hele ble startet opp som et old-school black metal prosjekt av grunnlegger og bandboss Tenebres, men har altså med årene vokst til å bli et fullverdig band som i dag teller fem medlemmer. Det foreløpige høydepunktet i bandets karriere var da de vant Eggstockfestivalen for to år siden (som første black metal band, for øvrig), men Malsain har også spredt navnet gjennom utstrakt konsert- virksomhet i Bergen med omegn. Selv har jeg aldri hatt gleden av å se dette ensemblet live, men det kan det tyde på at noen fra Dark Essence har gjort siden det er nettopp de som har gitt ut albumet.

En kort intro er det første som strømmer ut av høyttalerne før The Marsh virkelig sparker skiva i gang. En vegg av seige gitarriff og doble basstrommer danner med en gang et godt groove, og godt akkompagnert av en synth som maner frem de dystreste stemningsbilder blir det hele riktig så smakfullt. Vokalist Skumring gjør også en formidabel innsats på denne utgivelsen, og hennes psykedeliske brøling passer musikken som hånd i hanske.

Skivas lengste bidrag er etter min mening det sporet som også kommer best ut, og vi snakker da om Cold Strofobia som klokker inn på nesten sju minutter. Her avløses den ene drivende passasjen av den andre, og det hele er til tider så blytungt at det lukter doom lang vei.

Den største svakheten til They Never Die åpenbarer seg imidlertid veldig raskt, nemlig produksjonen. Bassen er vekselvis lav eller helt borte fra lydbildet, og trommene låter til tider så platt at det er irriterende. Skiva er spilt inn i Tinnitus Recordings, og jeg blir ikke overrasket om Malsain vil prøve et nytt studio ved neste korsvei.

Et annet negativt aspekt er variasjon, eller rettere sagt mangelen på sådan. Albumet i sin helhet er utpreget mid-tempo, og i lengden blir låtstrukturene også så like hverandre at "ensformig" på ingen måte er en overdrivelse.

Når det er sagt har Malsain faktisk langt på vei klart å skape sitt eget musikalske uttrykk, for They Never Die er blitt en svært så original blanding av doom og mer tradisjonell sortmetall. Det hviler en mørk og minimalistisk stemning over hele albumet, og sett fra denne vinkelen kan vel også produksjonen forsvares. Skiva vokser for hver gjennomhøring, og er det intens og klaustrofobisk metall du er ute etter bør du definitivt gi Malsain en sjanse.

Fjelltoppene er allikevel ikke høye nok til at jeg klarer å ta helt av på det bergenserne har prestert, men dersom man velger å inkorporere litt flere elementer i musikken og slenger på noen taktskifter til neste gang kan dette bli spennende. Potensialet er til stede, men at en plate som varer i underkant av halvtimen rekker å kjede deg er et tankekors...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Shining - Grindstone

(Rune Grammofon)

Jørgen Munkeby og hans Shining har overgått seg selv og skapt en plate som fascinerer, fenger og - ikke minst - imponerer.

Flere:

Kråkesølv - Trådnøsting
Noa Babayof - From a Window to a Wall