cover

Slow Motion

Supertramp

CD (2002) - EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock / Voksenrock

Spor:
Slow Motion
Little By Little
Broken Hearted
Over You
Tenth Avenue Breakdown
A Sting In The Tail
Bee In Your Bonnet
Goldrush
Dead Man's Blues

Referanser:
The Alan Parsons Project
Genesis
Electric Light Orchestra

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ikke helt supert, mest for gamle fans

Supertramp var ikke død, men det sprudlende Supertramp er det.

I år er det faktisk 20 år siden jeg første gang ble klar over at det var en gruppe som het Supertramp. Det var den friske sommerslageren It's Raining Again som gjorde vesle meg for første gang - og mange andre nordmenn på ny - oppmerksomme på supergruppen som da hadde regjert slutten av 70-tallet. Det jeg ikke viste da, men som jeg fant ut i ettertid, var at Supertramp besto av to sterke personligheter og låtskrivere. Henholdsvis Rick Davies og Roger Hodgson.

82-albumet ...famous last words... ble siste gang sistnevnte var med på et Supertramp-album, og siden dengang har Rick Davies fortsatt under gruppenavnet - mens Roger Hodgson har gitt ut plater under eget navn. Akkurat som Roger Waters mener det er blodig urettferdig at Pink Floyd utgir plater, mens han like mye har æren for bandets sound, tror jeg også Roger Hodgson føler det på samme måte med Supertramp. (Jeg har nemlig møtt ham og snakket om problematikken.) Men for oss som lyttere spiller det ingen stor rolle, vi kjenner til "merkenavnet" - og er man fan har man selvsagt vett til å sjekke ut solo-CDene. Sånn sett føler jeg at jeg har fått dobbel dose Supertramp-musikk de siste tyve årene.

Etter mange års opphold fra det sene 80-tall, kom både Supertramp (les: Rick Davies) og Roger Hodgson tilbake med comeback-album i 1997. Den gang var jeg i favør av Supertramp, ettersom de kom med et studioalbum med helt nytt materiale, mens R.H. pleide ettermælet med et livealbum og noe nytt. I ettertid har R.H utgitt et knall studioalbum (Open The Door, 2000) og Supertramp gjennomførte en verdensturné med påfølgende livealbum.

Men Rick Davies har mer på hjertet, og om jeg som "gammel" fan ikke akkurat har ventet på denne CDen med kjempeforventninger, må jeg medgi at jeg alltid er litt spent. Spesielt når det er så lenge mellom ¨hvert signal fra de gamle helter. I lys av at jeg liker dem så godt fra før av, er jeg også meget positivt innstilt før de første gjennomlyttingene.

Etter å ha snurret Slow Motion fem-seks ganger må jeg likevel medgi at jeg er litt skuffet. Jeg skal vokte meg vel for å være for bombastisk, mange album har vokst etter ti-tolv ganger for meg. Sist jeg var ordentlig skuffet over en Supertramp-plate var i 1987, da Free As A Bird kom. Da var det produksjonen og til en viss grad melodiene som ikke var "supertrampske" nok. Denne gangen kan jeg i alle fall ikke "klage" på produksjonen. Den er lydmessig på topp. En perfekt demoplate for et godt stereoanlegg, akkurat som flere av 70-talls albumene til Supertramp er det (Crime Of The Century, for eksempel).

Problemet for meg er at Rick Davies denne gang har blueset det til litt for mye for min smak. Han har alltid hatt en forkjærlighet for sjangeren, og har den som en del av sin poprock. På dette albumet er det litt overdose for meg, for eksempel på en låt som Tenth Avenue Breakdown. Her er Rick inne på en melodisk åre som er helt OK, om han bare hadde utviklet låten i mer episk retning. Han forsøker dog (låten er på 8.57!!!), men det blir mest "nå skal vi kose oss, gutter" blant musikerne.

Groovy så det holder, men få lettere poplåter, altså. Rick Davies har da heller ikke en stemme som holder til det, men han gjør et ærlig forsøk på å friske opp ting med både Little By Little og Broken Hearted.

Rick Davies er tross rollen som enehersker ikke ensbetydende med soundet, til ingen forkleinelse for hans fabelaktige piano- og wurlitzer-spill. Det er like upåklagelig bra som alltid. Men han har også med seg originalmedlemmene Bob Siebenberg (trommer) og John Helliwell (saksofon), og de setter sitt særpreg på flere av sangene.

Førstesingel og tittelkuttet Slow Motion er i så måte en kjempekoselig Supertramp-sang av godt, gammelt kaliber. Ingen slager, på noe vis, men gir herlige assosiasjoner til gruppens beste syttitalls-øyeblikk. Noe mer verken forventer eller forlanger jeg av Supertramp anno 2002, og det er ikke å vente at dette er et album som skal appellere til noen andre enn gamle fans.

Assosiert medlem siden det sene 80-tall, Mark Hart, er med også denne gangen, men er mye mer anonym enn på forrige album - Some Things Never Change - da han også skrev to sanger. Denne gang bidrar han ikke med noen, men er selvsagt å høre på keyboards og kor.

Det er som nevnt gode øyeblikk for gamle kjennere her. Bee In Your Bonnet har et kjempesjarmerende refreng av godt Davies-merke og Dead Man's Blues er mindre blues enn navnet tilsier - og mer episk storlåt som man forventer å finne på et Supertramp-album.

Slow Motion er et album man ikke kommer unna om man er ekte Supertramp-fan. Er du dog blant dem som kun likte de friske poplåtene, Breakfast In America, Logical Song, Dreamer og Give A Little Bit (for å nevne noen), vil du ikke finne mye som du liker her. For die-hard-fans only!

comments powered by Disqus

 



Trond Grønvold
2002-04-13Supertramp anno 2002

Supertramp er tilbake med et nytt album, 5 år etter Some Thing Never Change, og 19 år etter at Roger Hodgson forlot bandet. Slow Motion er et glitrende album. Her er 9 låter, de aller fleste av godt gammelt Supertramp-slag. Høydepunktene er tittel-låten Slow Motion, denne låten er som klippet ut av 70-tallets beste Supertramp-innspillinger. Be In Your Bonnet er en klassisk progressiv Supertramp-låt, her åpner det rolig, "catchy" refreng, og så eksploderer det halvveis ut i låten. Sting In The Tail er en så til de grader emosjonell låt, og utover det er det bare en ting å si.....LØP OG KJØP

Øystein Hage
2002-04-14Kjedelig

Det er ganske utrolig å lese en hyllest av dette albumet. Det er ikke mye Supertramp-sjarm igjen her. Også langt fra Davies på sitt beste. Men rett skal være rett. Bee in Your Bonnet har det som skal, Også Over You holder bra mål, samt Dead Man Blues. Ellers er det ikke mye å skryte over. Bedre enn forrige plate, og heldigvis slipper vi unna Mark Harts forferdelige pipestemme. Det får holde at han ødelegger Hodgson-klassikerne School, Breakfast, Logical og Take the Long Way Home på konsertene.

Nei, denne blir kun solgt til oss ivrigste fans. Men dessverre blir jeg veldig skuffet.

Tom Arild Aamodt
2004-07-11ENIG..

...i at de nyere Supertramp-låtene holder lavere mål enn klassikerne fra 70-tallet;ingenting slår de forresten. Synes det er trist at Øystein Hage skriver at Mark Hart; hvis det er mannen med stemmen som åpner School, og i duoen i From now on, samt flere av sangene, synger dårlig. Kanskje er mangelen på nettopp Roger Hodgson og Mark Hart som hindrer dette i å bli nye storlåter i sikker Supertramp-stil.

Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day