cover

Say No to Sin

Grand Island

CD (2006) - Racing Junior / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Soul / Bluegrass / Synth / Sørstatsrock / Disco

Spor:
Love is a Dog From Hell
Fountain
Us Annexed
Set Your House on Fire
Good Enough
...and Then I Still Said Yes to Sin
Vanity
Cobra Verde
Them Lucky Boys
Ghost in the Lighthouse
The Inbetween is the Everything

Referanser:
Frank Zappa
Dexy's Midnight Runners
The Sensational Alex Harvey Band
Cloroform

Vis flere data

Se også:
Boys & Brutes - Grand Island (2008)
Songs From Östra Knoll 1:22 - Grand Island (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kompassnåla går amok!

Artistisk hybris eller bare genuin moro? Her gis ingen klare svar.

Vi trenger et skikkelig rockband her i Norge; et litt sånn rufsete, skjeggete, innrøyka, utfrika band som våger å tråkke litt utenfor de vante sporene. Grand Island kan gjerne fylle dette tomrommet. De har kvalitetene (de ser bra ut, er kule på scenen, har et tøft image) og forhåndsomtalene har allerede vært nærmest entydige i sin dom. Det er tydeligvis flere som har lengtet etter et friskt pust i norsk rock. Grand Island klarer til en viss grad å innfri på sin debut, selv om de er tuftet på gamle tradisjoner med hovedbase i ulendt amerikansk utmark.

Det er ikke måte på hvor sprekt Grand Island ser ut på papiret: Appalachenes banjofanter møter 70-talls progrock, Hammond-sprell, disco og soul, og det ene med det andre. Og jada, det er riktig at kvintetten spiller med åpent sinn og at de stilmessig ikke har noen umiddelbar make her i landet. Det er noe fandeivoldsk ivrig, balstyrig hyperaktig og uredd vi-kjører-rett-på-holdning over disse guttene. De spiller med smil om munnen og glød i blikket - et fenomen vi ikke opplever altfor ofte. Det skal de ha. Pluss i boka!

Jeg liker bandet. Jeg skal heller ikke bruke altfor mye energi på å tråkke ned en gruppe som har gitt ut en bemerkelsesverdig humørbombe av en plate, sågar en debut, som virker både gjennomtenkt og gjennomarbeidet, og som har et smittende humør tvers gjennom. Men litt gnål må de likevel tåle.

Det må sies at den rike spennvidden i uttrykket også kan vendes mot dem. De gaper høyt og bredt, og bør passe litt på kjevene sine. For er det ikke mangelen av en mer konsistent stil, et rendyrket uttrykk som blir påtagelig merkbar i den etterhvert lange rekken låter som utgjør Say No to Sin? Hva er det de egentlig vil? Har de noe viktig å formidle? Er det spennende å følge deres sikksakk gjennom rockhistorien? Nja, jeg vet ikke helt.

Dette er en rollercoaster av ei skive som man kan bli ganske svimmel av. Kanskje burde noen grepet tak i duracell-brødrene Gustavsen og hintet pent om at en EP kunne holdt i første omgang. De har heller ikke nok godt låtmateriale til å fylle en hel plate, og da hjelper det bare litt at de skamløst blander Devendra Banhart, Mars Volta, Frank Zappa og Violent Femmes i en merkverdig røre. Det som er bandets sjarmerende styrke snus etterhvert til en smule irritasjon over at de aldri kan sette seg og hvile - om så bare litt. Dette har noe med oppbygningen av en plate å gjøre, for enkeltvis er de aller fleste sporene her riktig så bra.

Grand Island kan være et fyrverkeri på scenen, og det er vel her de har sin fremste styrke. På plate blir det noe merkelig kontrollert over deres ukontrollerte, spastiske musikk. De gir ikke plass til å rendyrke elementer ved sitt eget sound, men pøser på med alt de har - hele tiden. Iveren, det herlige ungdommelige overmot går foran alt. De dveler ikke akkurat over egne prestasjoner. Det er dessuten tydelig at de profesjonelle teknikere Steven MacDonald og Ken Sluiter har hatt mer kommersielle hensikter med en plate som ideelt sett burde vært spilt inn i en morken låve med en flaske himert på deling, for det blir noe tamt over lydbildet. Hvor er råskapen? Den forsvinner litt i rykk-og-napp melodier, "la-la-la-la-la"-refreng og drukner i tankerekker som aldri holdes lengre enn det et middels ADHD-barn klarer. Det må også sies; Espen Gustavsen (tror jeg det må være) har en slitsom nasal stemme, som over en times tid blir noe krevende, men han og broder'n har også en morsom vekselbruk som underbygger iveren i musikken.

Det hele åpner forrykende med Love is a Dog From Hell og de svulstige blåserne i svingende Fountain. Det er et midtparti her som er ganske tøft, særlig rundt Good Enough og ...and Then I Still Said Yes to Sin, hvor karakteristika som hardsoul/bluegrass virker helt gyldige. Dette er moderne gamperock på sitt beste. Verre blir det med synth-flørten Vanity og Them Lucky Boys, hesepeseblesende Cobra Verde (da er det liksom sjette gangen de "la-la-la-laler" i vei). Med Ghost in the Lighthouse, i og for seg ganske catchy et sted mellom øhh.. Alex Harvey Band og 80-talls synthpop, virker dramaturgien allerede noe rusten. Sistesporet er også en merkelig hybrid; sirkusmusikk ute av kontroll, progrock fra 70-tallet, en aerobic-økt fra 1984? Phew, sannelig om jeg vet. Det jeg vet er at jeg kan styre meg litt for dette synthpreget som blir så dominerende her, men dette skrives da også av en som foretrekker rock av denne typen i mer puristisk form, en mer pietistisk banjo-bruk og som raskt får svak hodepine av den energien Grand Island utviser. Så får det være opp til leseren å ta det som en anbefaling eller en advarsel.

Ok, så er kanskje ikke Grand Island redningen for norsk rock, men jeg synes uansett at Say No to Sin er en morsom plate. De tuller det litt til for seg, og jeg tror den kunne vært bedre enn dette, men herre jemini, det er litt av en debut. Selv om jeg puster ut når den er ferdig skjer det med et lite smil om munnen.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Madrugada - Madrugada

(EMI Virgin)

Ringen er sluttet, lyset er slukket. Norges største rockeband sier farvel med sin sterkeste plate siden funklende Industrial Silence.

Flere:

Scorch Trio - Scorch Trio
Bryan Ferry - Frantic