cover

The Nature Of 22 Pistepirkko: 1985 - 2002

22 Pistepirkko

2 x CD (2002) - Bare Bone Nest / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Swamp blues / Elektronika / Filmmusikk / Garasjerock

Spor:
Oh Wee!
HongKong King
Motorcycleman
Don't Try To Tease Me
Frankenstein
Don't Play Cello
Don't Say I'm So Evil
Birdy
Texacoson
Swamp-blues
(Just a) Little Bit More
Wild Billy
Gimme Some Water
Coffee Girl


I Never Said (Remix)
Roundabaout
Taxi
Onion Soup
Sad Lake City
Boardroom Walk
Snowy Dave-99
Fujisan
Car Wash
This Time
Waiting For The Train
Rally Of Love
Let The Romeo Weep (Live)

Vis flere data

Se også:
Rally of Love - 22 Pistepirkko (2001)
(Well You Know) Stuff Is Like We Yeah! - 22 Pistepirkko (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Narrativ

Har mer preg av å være en konstatering av fakta enn en invitasjon til nye lyttere.

22 Pistepirkkos eksistens kan på en måte sies å være av utenrikspolitisk viktighet. De har på et vis gitt finsk musikk et ansikt. For mange er de endog det eneste ansiktet finsk musikk har - jeg mener; hvor mange kan med hånden på hjertet si at de har fem finske band eller artister i platesamlinga? En og annen vil nok finne Bomfunk MC's, eller kanskje ennå færre Jimi Tenor, et sted der inne. Konklusjonen blir uansett den samme: Det finske musikklivet er sikkert like rikt og variert som her i Norge, men i likhet med norske artister er det sørgelig få finner som finner gode distribusjonskanaler ut av hjemlandet.

Det er således enda sjeldnere å finne en samleplate fra en finsk artist. Ikke så rart; de fleste band i verden rekker ikke å gi ut stort mer enn en skive eller to før de blir innhentet av hverdag, livsledsagere, dårlig økonomi og "uoverkommelige artistiske meningsulikheter". Men som tittelen på denne skiva forteller oss, har Pistepirkko altså overlevd i 17 år (reelt enda lenger) som et band med regelmessige utgivelser og konseptutvikling. Imponerende. Jeg tror at overlevelsesdyktigheten bunner i det faktum at bandet har holdt trioens form hele veien og at de dermed har hatt lettere for å beholde originalbesetningen. Dette bekreftes delvis av Asko Keränens lille takketale inne i coveret. Han forteller her at Pistepirkko med jevne mellomrom har satt seg ned for å diskutere tingenes tilstand over noen kopper kaffe. Utgangsspørsmålet er hver gang: Skal vi runde av, eller er det noe vi har ugjort?

Og her er vi nok inne på en essensiell kjerne av hva det sosiologisk sett betyr å arbeide i et band. Pistepirkko har så langt - gudskjelov, sier jeg - funnet ut at der er mer å gjøre, og i den settingen hjelper det stort å ikke ha fire, fem eller ti meninger som skal flikkes på, files ned og smelte sammen til en visjon. De tre finnene har således hatt et relativt enkelt økonomisk og kreativt fundament å bygge den artistiske tilværelsen på, og det har samtidig, og i likhet med Motorpsycho her i Norge (merk; nok en trio), gitt dem muligheten til å være kompromissløse i utformingen av disse visjonene.

Det er derfor typisk at en samler fra Pistepirkko får navnet The Nature Of. Bandet har selv satt seg ned og valgt ut personlige høydepunkter og milepæler som angir utviklingen bandet har gjennomgått så langt. Dette er Pistepirkko som de ser seg selv. Med andre ord ingen "Greatest Hits" eller "Best Of", og kanskje aller viktigst, ingen andre interessenter som managere og plateselskaper som stabler opp en rekke låter med økonomiske motiver lurkende i bakhodet.

Samtidig betyr det at samleren er en forlengelse av bandets kompromissløshet. Det at dette ikke er en samling med "det beste" fra Pistepirkko betyr antageligvis at det ikke er den beste og mest åpne invitasjonen bandet kan sende potensielt nye lyttere. Det er nesten mer sannsynlig at tidligere bekjente av bandet blir hovedmålgruppen - de gis med dette en fin mulighet til å ruske opp litt i kunnskapen om de tidligste utgivelsene, som har hatt en temmelig ujevn, endog utilgjengelig distribusjon på CD-mediet. Men la meg bare gjøre det klart med en gang; dersom du sitter i startgropa for å gjøre deg kjent med Pistepirkko, eller dersom du er generelt antropologisk/historisk motivert for å finne ut hva de driver med der borte i nabolaget i øst, da er denne doble samleren et godt kjøp. I sin kronologiske låtlinke forteller den nemlig historien om Pistepirkko særdeles godt.

Og historien er som følger: Et finsk lite kjellerband ser ut til å ha nådd sin optimale fanskare med utgivelsen av morsmålsutgivelsen Piano, Rumpu Ja Kukka i 1984. Heretter, fra og med singelen Oh Wee!, ledsages bandets punkaktige pop og jungelrytmer av gebrokkent engelsk, hvilket bidro til å samle marginale publikumsgrupperinger i utlandet til et næringsgrunnlag. I 1992 krøp Pistepirkko ytterligere et steg opp mot bevisstheten til et større antall av interesserte og nysgjerrige musikknytere i Europa. Med utgivelsen av Big Lupu viste bandet at de også hadde roligere og mer stemningsbaserte sider å by på. Spesielt Birdy bidro til at mange, også her i Norge hvor låta ble en slags indie-hit, oppdaget at trioen behersket dynamikk som virkemiddel, og samtidig at realiseringen av P-Ks låtskriverier kunne forløses med en mer sofistikert tilnærming til arrangering og studioarbeid.

Big Lupu lanserte gjennom Swamp-Blues også en passende genrebetegnelse som i stor grad beskrev bandets egenart gjennom kommende album. På "roadmovie-utgivelsen" Rumble City LaLaLand (1994) videreforedlet de uttrykket fra forgjengeren, samtidig som de fremmet et knippe feststemte allsangsmotiver. Den etterfølgende turnéen ble således et omreisende party som berørte langt flere enn de som hadde lagt inn bandet i konsumpsjonsvanene. Eleven (1998) viste vel ingen spesiell utvikling i bandets låtskriverkunst og fungerte mest som en videreføring av deres evne til å lage gode og litt skrudde låter i pop-formatet. På enkelte av låtene kunne man dog høre at Askos bruk av keyboards hadde fått en større spilleflate i lydbildet.

Med tanke på at brødrene Kauresmäkis filmer og Pistepirkkos musikk i stor grad har fungert som korresponderende uttrykk for "det finske sinnelaget", har det liksom vært en naturlig tanke at et samarbeid skal dukke opp på ett eller annet tidspunkt. Det ble derfor en liten overraskelse at bandets første filmmusikk ble satt til Hannu Salonens Downhill City (1999). Soundtracket bød på noen instrumentale stemningsmotiver, men først og fremst bestod det av remikser av tidligere Pistepirkko-låter. Her kunne man ikke unngå å merke seg at mye foregikk i electronicaens tegn. Og ganske riktig; ved neste studioalbum, Rally Of Love (2001) hadde electronica og programmeringer satt seg som en fast bestanddel i Pistepirkkos uttrykk.

Rammene for en vurdering av denne samleren er på mange måter allerede lagt ned ved at Pistepirkko har satt den sammen og at de så tydelig har som mål å fortelle sin egen historie. Å deretter gå kritisk løs på den for å finne frem til låter som burde vært fjernet eller lagt til føles derfor litt meningsløst. Den eneste låta jeg ville ha lagt til er Ooo, My Head som bedre enn noen demonstrerer den ulmende og organiske spenningen dette bandet er i stand til å forløse, på sin egen måte, på sine egne betingelser. Musikalsk er dette uansett en nytelse fra start til slutt, men i og med at dette er et spørsmål om smak og behag vil jeg anbefale uinnvidde å ta en prøvelytt før de eventuelt høster den. Og for Guds skyld; ikke glem at det er snakk om en dobbel samler. Det kan godt hende at det ligger foretrukne godbiter i den ene eller andre enden av historien. Det er tross alt en historie med utvikling vi snakker om her.

comments powered by Disqus

 



Leon Versmissen
2003-03-24Great compilation

This is truly a fine oversight of all the 'hits' these finnish guys have scored. If you're not familiar yet with this band, you get a great view of the progress this band has made from their early singles untill their modern sounds nowadays.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo