cover

Illmatic

Nas

CD (1994) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Hardcore rap / Street-hop

Spor:
The Genesis
N.Y. State of Mind
Life's a Bitch
The World is Yours
Halftime
Memory Lane (Sittin'in Da Park)
One Love
One Time 4 Your Mind
Represent
It Ain't Hard to Tell

Referanser:
Gang Starr
Boogie Down Productions
Main Source
A Tribe Called Quest
Jay-Z
Bravehearts

Vis flere data

Se også:
Street's Disciple - Nas (2004)
Hip Hop is Dead - Nas (2006)
Greatest Hits - Nas (2007)
Untitled - Nas (2008)
Distant Relatives - Nas & Damian Marley (2010)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Strictly for my niggaz!

Queens Bridge 1994. Lyden av gatene, barbeque og politisirener.

"Dear Born, you'll be out soon, stay strong, Out in New York the same shit is goin on, the crack-heads stalking, loud-mouths is talking hold, check out the story yesterday when I was walking.."

Det finnes følelser vi mennesker søker hele livet, den totale opplevelse enten i form av selvrealisering eller i dette tilfellet en lytteropplevelse. Gjennom eksperimentering med livets gode og dårlige sider oppnår vi iblant denne følelsen av å virkelig være del av noe stort. Illmatic er en slik opplevelse, den er det mest spenningsfylte strikkhopp, din første forelskelse eller en reise til ditt eget evigvarende paradis.

1994 var et vakkert år for hiphop. Notorious B.I.G slapp sitt etterlengtede Ready to Die, Snoop sitt legendariske Doggystyle og Common Sense droppa Resurrection. Alle disse skivene traff gatene med storm. På denne tiden var hiphop fremdeles ett språk for de undertrykte, og det gjaldt og være smartest, mest mulig reflektert. Dette fra en tradisjon bygget på Eric B & Rakim, Public Enemy og Boogie Down Productions. Det var greit å fortelle historier om "drivebys, bitches, dough and gats", men det viktigste var å gjøre det på en annerledes måte. Common Sense gjorde dette på Ressurection sitt klassiske spor I Used to Love H.E.R, gjennom å personifisere hiphop som en desillusjonert og lett påvirkelig ung dame som lar seg forføre av kommersialisme; I did her, not just to say that I did it, But I'm committed, but so many niggaz hit it, That she's just not the same lettin all these groupies do her, I see niggaz slammin her, and takin her to the sewer..

Lydbildet til Illmatic høres ut som det er blitt laget på gatene i Queens. På produksjonssiden har Nas håndplukket de viktigste "nye" produsentene, Pete Rock fra Mecca and the Soul Brother (C.L. Smooth), Large Proffesor fra Main Source, Q-tip fra A Tribe Called Quest, og ikke minst DJ Premier fra Gangstarr. Spesielt Premier skulle bli en av de viktigste bidragsyterene til hiphop, og sammen med Biggie og Tupac ble Gangstarr 90-tallets mest relevante hiphop-kollektiv. Primo hadde også beats på Ready to Die, og i tillegg skrudde han sammen Jeru the Damajas The Sun Rises in the East samme år. Large Proffesor hadde sluppet Nas løs på den klassiske Main Source-låta Live at the Barbeque, og var en selvsagt bidragsyter til dette albumet. Pete Rock, Large Pro og Premier bevegde seg mye i samme produksjonsgater med jazzsamples (til nå var kanskje James Brown mest brukt) og dette gir Illmatic et sammenpakket lydbilde selv om det er laget av forskjellige produsenter.

Når det gjelder rappingen her er det fra øverste hylle. Nas er en breial, reflektert gatepoet som spytter avgårde med en flow som var ganske uvanlig på denne tiden. Det var mer riktig å rappe raskt à la Twista, Busta Rhymes og tidlig Jay-Z. Nas er mer tilbakelent og spytter mer fra halsen med en veldig karakteristisk rusten stemme, som ikke bare er tydelig, men også veldig understrekende (nesten hypnotiserende). Dette har gitt han en posisjon som gjør at han nå i 2006 er signet på sin gamle fiende Jay-Z sitt Def Jam, som labelets kanskje mest relevante artist. Nas har hele sin karriere vært i konkurranse med Illmatic og har alltid forsøkt å overgå det med varierende hell, nærmest kom han kommersiellt sett kanskje med Stillmatic, men var kanskje aller best på Tha Lost Tapes. Nas virker med andre ord best da han får være fri for kommersiellt press, og spesielt om noen har provosert han.

På Illmatic er han i krig med alt og alle; sakte men sikkert ble Nas gjennom flere råtne album (I am/ Nastradamus) transformert til en vits i hiphop-miljøet, han gjør låter som If I Ruled the World med Lauryn Hill og Hate Me Now med Puff Daddy som begge treffer salgstoppene, men totalt ødelegger hans kredibilitet som gatepoet. Jay-Z "sneak attacker" Nas mens han er hjemme og passer sin døende mor, Cormega, Nature og til og med hans bror Wiz slenger seg på, og Nas er plutselig "The nigga that y'all love to hate" som Tupac sa det. Nas må tilbake i platestudioet og gjør det han kan absolutt best, og være sint på en smart måte, han knuser all motstand, med låten Ether som kanskje er regnet som tidenes disselåt sammen med Tupacs "Hit em up". På Illmatic er Nas også sinna, men her er han mer sulten;

På N.Y. State of Mind gir Nas en paranoid historie fra gatene i NYC. Han er breial "I ain't the type of brother made for you to start testin Give me a Smith and Wessun I'll have niggaz undressin", men også reflektert: "I never sleep, cause sleep is the cousin of death, I lay puzzle as I backtrack to earlier times..," og beaten til Premier gir deg følelsen av å høre en fattig svart mann fortelle deg noe du kanskje ikke har hørt siden My Philosopy av Boogie Down Productions. Nas flyter videre gjennom gatene på Memory Lane hvor han er mere stedsrelatert, men fremdeles tilbakelent: "I rap for listeners, blunt heads, fly ladies and prisoners" men også frustrert: "The hype vice, murderous nighttimes, and knife fights invite crimes..", på "Life's a Bitch" er versene til Nas og AZ (eneste gjesterapper som i tillegg debuterer) så legendariske at de behøver nesten ikke parafraseres. Historien som fortelles blir ofte oversett som et forsøk på å romantisere bruken av mariuhuana/ganja/herb/green, men er egentlig Nas og AZ sin måte å si at livet er fucked up, "dette er vår eneste måte å distansere oss fra det".

Nas pappa Olu Dara er med på låten på saksofon. Hele covershootet til Illmatic er preget at fattigdom, Nas går rundt i noe som ser ut som arbeidsklær, og ser verken spesielt farlig eller flashy ut der han står foran en byggeplass med uteliggere sovende i søppelrester. Her ligger basisen av problemet til Nas resterende karriere, etter at Illmatic traff gatene og ble en kommersiell suksess kunne aldri Nas ta det like mye tilbake, han ble stående utenfor å se på, men forsøkte allikevel å bygge sitt image fra slummen i Queens. På Illmatic er han på sett og vis Queens observatør og stemme utad.

For meg virker det unødvendig å ramse opp alle de bra sporene her, for alle er tidløse. Det eneste som faktisk trekker ned er varigheten, dette er det albumet som ved siden av Pink Floyds Wish You Were Here faktisk er for kort. Du kan høre hvor sulten Nas er på de siste sporene og du kan føle plateselskapets klamme hånd over produktet som forkastet masse av godt materiale for å gjøre Illmatic mest mulig salgbar "Fuck who's the baddest a person's status depends on salary.." som AZ sier det.

Å skrive en anmeldelse av Illmatic i 2006 er å titte inn på selveste idealet i hiphop, en sulten MC som rapper av og for gatene med politiske undertoner, men kanskje mest for å fortelle verden at her er vi, livet vårt suger. I dagens hiphop, er de største aktørene naboer med Tom Cruise og Steven Spielberg og de unge fremadstormende rapperne blir spist opp av musikkinstitusjonen, forhåndshypede til de kan selge mest mulig (les eksempelvis 50 Cent og hvor lang tid de bruker på å slippe løs Papoose) og kommersialisert med proffe musikkvideoer, proffe dansere/glamourmodeller, beats til 600 000 nkr (les Scott Storch) og med utlånt kostyme i form av klær og smykker.

I realiteten er ingen av dagens hiphop-stjerner rike før de starter sin egen label og begynner å tjene penger på at andre spytter for deres profitt. Viktigheten av å være MC er ikke lengre å være gatesmart, men businessman. "I'm not a businessman, I'm a BUSINESS maaaan"som Jay-Z sier det. Vil du reise tilbake til utgangspunktet finnes det mange tidligere album du bør sjekke ut, er du i søken etter å forstå hiphop er Illmatic kanskje det enkleste og mest behagelige strikkhoppet du kan ta.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK-...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: