cover

Youth Style

Damn!

CD (2004) - Raw Fusion

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Nu jazz / Bossanova / Disco / Funk / Soul / Acid Jazz

Spor:
Superpower
Spooky Nerd pt. II
Got to Go
African-Scanian Music Continuum Rerouted
Transplant
Youth Style
Gingold's Jackpot
Leaving This Planet/Warp Factor 8
Inescrutable
Prequel to Descarga Cuatro Manos
An Evening With Mr. Sinful
Cleo's Lament

Referanser:
Curtis Mayfield
Fela Kuti
James Brown
The Meters
Parliament
Freak Power

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Men funken var ikke død

En gavepakke til oss som fortsatt savner 70-tallet.

Forbausende mange mennesker mener at hiphop eller R'n'B ikke kan måle seg med gammel funk og gammel soul. Vi (ja, jeg er også med i denne gjengen) er gjerne hvite. Vi synes at Stevie Wonder var bra da han fremdeles var funky. Vi synes at Aretha, Sly Stone og James Brown var viktige for svart kultur. De var politiske! De var kølsvarte! De var stolte av det! Det synes vi er bra. Men i dag? Æsj. Hiphopen handler om å "get rich or die trying", som 50 Cent uttrykte det. Vi (i hvert fall jeg) skammer oss litt over dette. Vi vil jo gjerne være med i samtiden. Hiphop og R'n'B er hipt som bare det, men likevel... likevel. Vi har forsøkt. Men det går bare ikke. Rytmene er ikke så fengende, rap blir etterhvert monotont, og R'n'Ben er (med få unntak) glattere enn R Kellys hud. De fleste av oss har etterhvert akseptert at vi har tapt. Rundt oss spilles 50 Cent, Missy Elliot og Destiny's Child. Vi smiler tappert, og forsøker fortvilet å late som om det får oss i gang på dansegulvet.

Men - fortvil ikke! Det svenske funkbandet Damn! kommer til unnsetning. I mer enn 10 år har de fått folk i Skåne til å danse. Konsertene deres har blitt legendariske i Malmö og Lund (dessverre har undertegnede ennå ikke opplevd dem live). Etter at rapperen Timbuktu begynte å bruke dem som liveband, har de også nådd et større publikum. I 2004 kom de med sin første skive, Youth Style. Mer enn noe annet fremstår denne platen som en gigantisk kjærlighetserklæring til 70-tallets svarte musikk. Festen åpner med soulperlen Miss Superpower (hvor vokalist Svante Lodén nesten høres ut som Curtis Mayfield). Deretter hører vi afrofunk à la Fela Kuti, discoflørter, bossanova og funk. Alt er ikke like bra. Men mye av det er fantastisk! Den allerede nevnte Miss Superpower, den svette funk-låten Spooky Nerd pt. II og synth/soul/jazz-utskeielsen Leaving This Planet/Warp Factor 8 gjør at jeg ikke kan annet enn forelske meg i denne platen.

Som leseren kanskje forstår er ikke denne platen en enhetlig, stringent plate. Det virker som om musikerne har tenkt slik: "La oss ta all musikken vi liker og presse så mye vi kan inn på en plate!" Inspirasjonskildene er tydelige. Først og fremst 70-tallet, med helter som Curtis Mayfield, Fela Kuti, James Brown, Parliament og The Meters. Men Damn! beveger seg også inn på 80-tallet med mer elektroniske greier. Og de har en minst en fot plassert i bossanova- og salsa-land. Iblant kan dette bli slitsomt. Du er midt i en ekstatisk kosmisk funk-syretripp, så tar det plutselig slutt, og hva kommer? Noe midt i mellom Kraftwerk og Pet Shop Boys! Nei, tenker jeg, nei, sånt får de ikke gjøre med meg. Når motstandskraften min er som lavest så sniker de plutselig inn elektronisk musikk av verste merke... Likevel varer ikke frustrasjonen lenge. Musikkgleden til gutta i Damn! er så stor at det er vanskelig å bli sint.

Denne platen handler først og fremst om kjærlighet til rytmisk, groovy, funky musikk. Ja, den har skjønnhetsflekker, men for hvite wannabe-negere som mener at det meste har gått galt for den svarte musikken etter at Parliament ga ut Mothership Connection i 1976, så er dette en gavepakke. Intet mindre. Bossanova, funk, afrobeat med mer på samme plate. Hva mer kan vi be om? Måtte Damn! og funken få et langt liv, bosette seg i landet og bli mange. Amen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Serena Maneesh - Serena Maneesh

(HoneyMilk)

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere:

Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2
Silverchair - Diorama