cover

From Every Sphere

Ed Harcourt

CD (2003) - Heavenly / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Singer/songwriter / Goth / Psykedelia

Spor:
Bittersweetheart
All Of Your Days Will Be Blessed
Ghost Writer
The Birds Will Sing For Us
Sister Renee
Undertaker Strut
Bleed a River Deep
Jetsetter
Watching the Sun Come Up
Fireflies Take Flight
Metaphorically Yours
From Every Sphere

Referanser:
Brian Wilson
Tom Waits
The Flaming Lips
Harry Nilsson
John Lennon
Elvis Costello
Nick Cave

Vis flere data

Se også:
Here Be Monsters - Ed Harcourt (2001)
Strangers - Ed Harcourt (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Sterkere egenart

Helt siden Ed Harcourt i et intervju løy på seg den abnorme produksjonen sin, har jeg sett fram til neste utgivelse.

Helt siden Ed Harcourt i et intervju løy på seg den abnorme produksjonen sin, har jeg sett fram til neste utgivelse. Helt siden Ed sa at han akkurat nå hadde fullført låta"Henry Rollins is a fat ugly bastard". Eller noe slikt.

For jeg kunne ikke si meg mer enig. Rollins er en masete tjukknakke. Ferdig med ham. Ed Harcourt er derimot en ungfole på bare 25 med en såkalt lovende debut på nakken. Selv hadde jeg "Here be monsters" som en av mine favoritter for 2001. Jeg var blendet. Neste plate kom til å bli dødelig bra. "Den er kuttet ned fra en dobbelplate", fortalte nyhetene. "Enda bedre", sa jeg. "Da kan det ikke feile". "Dette blir supert", sa jeg.

Men så ble jeg usikker. Førstesingelen"All your days will be blessed" er ikke umiddelbart revolusjonerende musikerkunst i sin reneste form, slik den burde ha vært. Den er, på sitt beste, en slapp baklengs versjon av "Apple of my eye". Ordinært, med andre ord. Jeg så nok en lovende debutant forsvinne ut i grøfta på suksessens skitne kjerrevei. Jeg brøt sammen.

De siste dagene før platelanseringen tok jeg til meg hverken vått eller tørt. Jeg kunne ikke sove, men gikk hvileløst rundt i stua. Hvordan vil dette bli, ropte jeg til meg selv. Hvordan, ropte jeg til himmelen, men fikk ikke annet svar enn en bergenske skjellsord og vådeskudd fra hagle, ettersom jeg ropte ut av vinduet for å komme nærmere Gud. Jeg bannet tilbake, men bare vagt. For kroppen min ble sakte tappet for krefter. Tennene begynte å løsne i overkjeven.

Spol fram til plata inn i spilleren. Jeg hakker litt tenner etter å ha vært oppe hele natta, meste parten av tiden ropende ut av vinduet. De første tonene klinger inn.Og det høres ut som "La det swinge". Jeg biter tennene sammen og hører videre. "All your days willl be blessed ". Urgh. Videre. Og videre. Jeg hører "Ghost writer", "Bleed a river deep" og "Fireflires take flight". Jeg hører "Metaphorically yours" og "From every sphere". Og jeg hører "All your days willl be blessed", og jeg tror ham.

For plutselig er det som om noe går opp for meg. Det er en lureplate. Det er en plate som lurer seg inn på en. Det er en plate som belønner. Kreftene kommer tilbake. Jeg smiler. Det er lyden av David Bowie, Beach Boys og Tom Waits. Jeg hører fugler som ikke er der. Det er til og med antydninger til Gomez, og noen små pianolinjer fra Beethoven mot slutten av plata. Det er i alle fall det mine lettere utstående ører hører. Og de mer og mer besatt for hver repetisjon.

I motsetning til "Here be monsters" har låtene nå fått en mye sterkere egenart. Der "Here be monsters" var en Richard Chamberlain, ørlite traust og relativt naiv, vinner "From every sphere" som en annen Churchill utrolige mengder med slag og nedkjemper det meste av musikk for en god stund framover. Med fredelige midler, selvfølgelig.

Harcourt jobbet seg visstnok ut av et forhold med plata, ikke ulikt Beck. Men i motsetning til den vare gitarbaserte"Sea change" har Harcourt tydeligvis tatt med seg hele instrumentflyttelasset inn i studio. Det dukker opp nye og underlige harmoneringer ved hver låt, og ved hver gjennomlytting. For det er ikke bare låtene som er sterke. Fyren er jo til og med frekk nok til å være en dyktig arrangør i tillegg. Får en til å lure på hvordan Sondre Lerche høres ut når han runder 25 i 2012

Det er ikke rart Tom Mcrae sitter alene i kinosalen sin på framsida av "Just like blood". Alle, til og med Lisa Germano, har blitt med til Harcourts sfærer. For det er godt å være sammen med den beste låtskriveren i England. For å ikke snakke om besettende. Hva Henry Rollins synes, er en annen historie.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark
Pernice Brothers - Live a Little