cover

Time Bomb

Sue Foley & Deborah Coleman & Roxanne Potvin

CD (2007) - Ruf

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Bluesrock / Funk

Spor:
Time Bomb
Hitting on Nothing
So Far
Talking Loud
Strong Enough to Hold You
Show Me
Motor City
Get Up
Two Moons Gone
Don't Start the Car
In The Basement

Referanser:
Bonnie Raitt
Memphis Minnie
Bobby Rush
Magic Sam
Susan Tedeschi

Vis flere data

Se også:
Change (live) - Sue Foley (2004)
New Used Car - Sue Foley (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Voksen plate fra voksne kvinner

Tre kvinnelige bluesartister slår sine pjalter sammen i dette moderat vellykkede prosjektet som skal støtte opp om deres kommende turné.

Ruf Records har de siste årene satt sammen ulike konsept-turneer for å promotere flere av sine soloartister. Dette året er det Sue Foley, Roxanne Potvin fra Canada og Deborah Coleman fra USA som skal turnere Europa, og nytt av året er at artistene denne gang har spilt inn et album sammen for å konsolidere pakken. Det er blitt et album det er lett å like, men vanskelig å digge. Til det blir helhetsinntrykket for trygt og uspennende.

Det begynner med en halsbrekkende instrumental som bærer bud om store ting. Time Bomb viser hvilke fantastiske gitarister Foley og Coleman er, særlig Foley med sitt hardskårne, røffe Telecaster-spill. En diabolsk rytmeseksjon lar Foley og Coleman utfolde seg uten at det blir traurig gitarjokking. Her aner man at dette kan bli noe mer enn en bare en plate for å promotere turneen. Men etter dette kommer det lissom ikke så mye mer å ta tak i. Det som slår meg mest er at dette er en (for?) smart plate. Smart fordi den setter tre dyktige soloartister i stevne, smart fordi den ikke lar seg kategorisere som en ren bluesplate, men inneholder en rekke relaterte sjangre, smart fordi mange av låtene er nettopp det – fiffig bygd opp og ikke begrenset til bluesens rammer. Sånn sett er tanken å favne videre enn en ordinær bluesutgivelse.

Det er også lurt å få med seg Potvin over til Europa, for hun er virkelig en lovende sangerinne. Det høres allerede på den småfunky Hitting On Nothing, der hennes smygende, behagelige stemme på et blunk veksler til kraftfull soul. Strong Enough to Hold You er nydelig og fikser ett poeng på karakterskalaen alene. Jeg kommer til å følge med videre på dette talentet. Når det er sagt, synes jeg også Foley er en god sangerinne, på sett og vis. Hun viser det på So Far, selv om det hele tiden er den lekende gitarduelleringen mellom Foley og Coleman som dominerer både denne og andre låter på plata.

Jeg visste at Foley var god, men Coleman imponerer faktisk her med spill som ikke står mye tilbake for Foley. Dessverre har hun er forkjærlighet for glatt, funk-blues, som gjør at jeg kaster meg mot skip-knappen på de fleste låtene hun bringer til torgs. Det dreier seg om folk som snakker høyt, men sier lite, tøffe tider i storbyen og at den mannen som skal tilfredsstille henne må være en tøffing. Det blir litt trått i lengden, altså. Gnåling, trur jeg det vanligvis kalles.

Sånn går nå Time Bomb; det kommer en låt du synes er knallbra, så mister du interessen i to låter, og så fatter du igjen håp, men blir skuffet igjen. Men dårlig er det jo aldri – bare smart og litt for kalkulerende. Jeg anbefaler imidlertid alle som har muligheten til å oppleve trioen live på Lillehammer Bluesweekend i slutten av mars. Det aner meg at disse tre er mye tøffere live, for de er jo svært dyktige alle sammen, og komplementerer hverandre på en fin måte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.