cover

Don't Fall In Love With Everyone You See

Okkervil River

CD (2002) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Americana

Spor:
Red
Kansas City
Lady Liberty
My Bad Days
Westfall
Happy Hearts
Dead Dog Song
Listening to Otis Redding at Home During Christmas
Okkervil River Song

Referanser:
Centro-Matic
Shearwater
The Decemberists

Vis flere data

Se også:
Stars Too Small to Use - Okkervil River (1999)
Down the River of Golden Dreams - Okkervil River (2003)
Down the River of Golden Dreams - Okkervil River (2003)
Black Sheep Boy - Okkervil River (2005)
Black Sheep Boy Appendix - Okkervil River (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Elvelangs

Elva er dyp og elva er bred, men Okkervil River navigerer stødig av sted.

Will Robinson Sheff og et par kompiser tok den lange veien fra New Hampshire til Austin, Texas hvor Okkervil River ble dannet. I følge ham selv etter sitt livs avgjørelse om å bli en "total failure" etter skolegangen. Reisen må likevel ha gjort godt, for ikke bare skriver mannen glimrende historier, sammen med resten av bandet sitt har han skapt en plate som plasseres i elitedivisjonen av moderne amerikansk folkrock. De beleste musikerne endte opp med navnet sitt etter å ha lest en historie av den russiske forfatteren Tatyana Tolstaya (Tolstoys barnebarn), en kvinne beskrevet av den avdøde forfatteren Joseph Brodsky som "the most original, luminous voice in Russian prose today". Det er en hedersbetegnelse Okkervil River ikke gjør skam på.

Kvartetten presenterer hummer og kanari på Don't Fall In Love With Everyone You See, der både folkeviser, pop og western røres sammen med fengende skranglerock, sjelelig tristesse og rusten country. Høres det vanskelig, men forlokkende ut? Okkervil River balanserer på en ytterst stram line, og løser oppgaven på en imponerende måte. Referanser til Songs: Ohia, Bright Eyes, Centro-Matic, Neutral Milk Hotel og My Morning Jacket kan være forsøk på et enkelt musikalsk målmerke. Mens enkelte band innen denne americana/indierock-genren gjerne blir noe tendensiøse, er det nettopp spennvidden som er Okkervils force. Selv om det ligger et melankolsk slør over de fleste låtene, understreket av burleske novelleformede tekster, så er ikke dette en tradisjonell deppeplate, til det inneholder denne platen for mye svart humor. Det er en reise nedover Okkervil River, ledet av Huck Finns tankefulle halvbror Kaptein Sheff.

Ombord i båten lempes instrumenter som tilhører den amerikanske kulturarven; trekkspill, mandolin, banjo, pedal steel, fiolin, til og med horn og strykere sjaues inn. Tilsammen er nesten tyve musikere invitert med, men heldigvis er det ikke plass for alle til å spille samtidig. Som åpning på ferden fremføres Red, et farvel til hus, hjem, familie og venner som er så vakker at alle på kaia må tørke en tåre, mens de kanskje overhører beske linjer som "Red is my favorite color, red like your mother's eyes after a while of crying about how you don't love her". Okkervil klarer å kombinere det muntre, lettlivede med de mørkeste tanker. Med hjemstedet borte i horisonten, stiger både frihetsfølelsen og motet, og man begynner å drømme om fjerne land. Steelgitaren plukkes frem og Gary Newcomb lar de myke tonene duve langsomt over hele båten, mens Scott Blesener rugger forsiktig frem og tilbake med fiolinen. Det er nesten som Neil Young sitter med beina i vannet og myser mot sola, med munnspillet i den ene hånda og fiskestang i den andre eller at Will Oldham kaster mer kull inn i ovnen og synger med av full hals: "I wanna move to Kansas City, where the sky is so blue..." I alle fall lokkes nesten alle mann opp på dekk og stemmer i på etterfølgende Lady Liberty. Til og med hornblåserne kommer på en sjelden visitt og båten omdannes til et musikalsk fyrverkeri som nesten overdøver den desperate teksten. Etter utblåsningen kommer kvelden sigende mot natt. De fleste har trukket inn i varmen, men ingen kan unngå høre Sheff ule mot månen på en av disse mørkeste visene som bare hører natten til. My Bad Days er en sterk historie om fremmedgjøring og angst, om hjemmets dunkle sider "when the doorknob becomes your enemy" og om "a cellar that's as dark as winter's cold".

Det gryr langsomt mot dag, Westfall starter riktignok i samme tungsindige leie, men i kraft av en fengende rytme vekkes de sovende musikerne. En etter en gnir de søvnen ut av øynene, tar instrumentet under armen og tusler på dekk. De stusser kanskje litt over at en drapshistorie kan virke så livat, men de plugger inn og stemmer i: "They're looking for evil, thinking they can trace it, but evil don't look like anything...". Mens sola står som høyest kommer ingen ringere enn indie-weirdo Daniel Johnston opp fra skjulestedet sitt. Blindpassasjeren ønskes hjertelig velkommen, og blir like gjerne med som vokalist på Happy Hearts. Det er en av disse uimotståelige hjertesåre visene som får alle til å sitte i ro for en stakket stund, og tenke på sine kjære som de nå har forlatt. Som for å glemme alle brustne hjerter svinger de dermed over til en skikkelig elvedans i rene 16 Horsepower-stil. Det handler fortsatt om død og savn, denne gangen om hunden Sam (bless him), og sjelden har menneskets beste venn fått et varmere farvel enn på Dead Dog Song; "He never went to church, so he doesn't have a soul, he isn't waiting at the place where all of is will go".

Reisen begynner nå å tære på, og hjemlengselen melder seg for alvor. "Home is where beds are made and butter is added to toast..." synger Sheff med syklig skjørbuk-stemme på Listening to Otis Redding at Home During Christmas. Strykertrioen understeker lengselen mens Sheff gråter videre: "Come back to New Hampshire. We'll stay here forever". Intet øye er tørt, og reisens kritiske punkt er et faktum. Etter et par sekunders tenkepause må det avgjøres. "Down by Okkervil River slow silent thick and black, I stared into the water and the water it stared back". Svaret kommer i form av erkjennelsen "Far away our parents slept in, while we watched our fire burn. They dreamed of nothing, and got nothing in return". Det er for sent å vende tilbake til det gamle livet. Båten fyres opp på ny og forsvinner inn i solnedgangen, videre neover Okkervil River, mot nye historier som kanskje vil komme oss til glede ved neste landlov.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


St. Vincent - Actor

(4AD)

Det er ingen selvfølge at artister kommer så komplett utstyrt som dette, selv blant de beste utgivelser er Actor for en perle å regne.

Flere:

Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir
Madder Mortem - Desiderata