cover

Kevin Keegan

Logikal

CD (2002) - Logikal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Pop / Gitarpop

Spor:
Epitome
Soft In a Second
Unitary Tendencies
Make It Snappy
Bittersweetmints
Justice & Business
Better
The Girl Next Door
Water Terror
Lassoo

Referanser:
Pogo Pops

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Pop & sånn...

Trioen fra Bergen følger opp debuten med enda mer voksen poprock, men dette er et prosjekt som mangler retning.

Kevin Keegan er oppfølgeren etter Maniacs, panics and crashes (1999), som fikk hederlig omtale i norsk presse, uten at den kan sies å ha blitt en landeplage. Det er bare Knut Aafløy igjen fra den originale besetningen, eks-Pogo Pops medlem Nicolai Hamre forsvant allerede før debutalbumet kom. Logikal består nå av Aafløy, Mads Berven på gitar og Marius Mathisen som nyrekruttert trommis.

På Keevin Keegan har Logikal fått produsenthjelp av Bjørn Ivar Tysse (Chocolate Overdose, produsent Whopper, Monopot, osv.), så her har vi et ekte Bergensprodukt, denne gangen i poprocksjangeren. Pogo Pops og Popium er noenlunde sammenlignbare Bergensprosjekter, der Logikal nok skiller seg mer ut i retning av "voksenpop"-sjangeren i forhold til nevnte band.

Tre ting slår meg etter gjennomlyttinger av Kevin Keegan. Det første er at dette er et svært ujevnt produkt. Det veksles mellom knallgode poplåter med masse driv og fart, særlig med en god rytmeseksjon, og mer slett poprock av den seige, kronglete varianten. Unitary Tendencies og Make It Snappy er eksempler der Logikal virkelig glimter til og leverer poprock fullt på høyde med andre nålevende, norske popband. Derimot havner låter som Soft In A Second og The Girl Next Door på den negative hylla, der det blir vanskelig å forstå poenget med at de kom med på utgivelsen. Den andre tingen som slår meg er at Logikal periodevis høres veldig XTC-aktig ut, særlig med referanser til perioden et sted mellom Oranges & Lemons (1989) og Skylarking (1986). Hør bare på Justice & Buisness, der det eneste som mangler for å kalle låten en XTC-kloning er litt tydeligere taktskifter og mer bruk av koring. Lydbildet og Aafløy sin vokal bidrar nok også til å gi meg denne assosiasjonen. Tredje poeng er Logikals tekster. Her veksles det mellom nyenkel og naiv hverdagslyrikk og mer komplekse poptekster. Kjærlighetssorg beskrives på Soft In A Second på en svært så banal måte (her vil jeg anbefale Aafløy å lytte til Some Fantastic med Barenaked Ladies for idemessig påfyll), mens Epitome og Water Terror slår til med litt sterkere vare for tenkeboksen.

Totalt sett er inntrykket at Kevin Keegan ikke angir særlig retning på hvor bandet vil hen. Med dette mener jeg at bandet ikke gjør seg særlig bry med å finne en personlig stil eller vei å gå. Og akkurat det gjør at sangene og plata som helhet svinner raskere enn nødvendig ut av minnet enn det strengt tatt trenger å gjøre. Litt mer arbeid med låtmaterialet hadde gjort seg før denne kom ut. Men for all del, dette er god poprock, hvis man bare luker ut noen ujevnheter som strengt tatt ikke behøver å være der.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

(Secretly Canadian)

Med sin andre soloplate graver Jason Molina dypt ned i sin egen sjel - og ryster lytterens egen. En fantastisk plate.

Flere:

Anne Marie Almedal & Erik Honoré & Jan Bang & Nils Chr. Moe-Repstad - Going Nine Ways From Wednesday
The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss