cover

Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

Secret Chiefs 3

CD (2009) - Mimicry

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avantgarde / Prog / Filmmusikk / Etnisk / Alternativ / Jazzrock

Spor:
Faith's Broken Mirror
Sophia's Theme
What's Wrong With Cytherea?
Mourning in Ekstasis
He Hates Us
Psychism 1: Cytherea's Possession
Love Spell
Agenda 21
Subcutaneous Solution
Abyss of Psychic Enchantments
Subdermal Sequence (Nano-Correction)
RFID Slaverider
Dionysian Dithyramb (Eros-Seed of the Egregore)
Zombievision
Perfectly Reasonable
Psychism 2: Fear Is the Great Teacher
Abolish Believers By Abolishing Belief
Funeral For What Might Have Been (Sophia's Theme)
Codex Alimentarius
Putting Forth the Hand to Take
Psychism 3: Sow The Wind, Reap The Whirwind
Hypnotopia (Obey Your Passion)
Nano-Correction/Human Migrations/Faith Realizes
Chapel by the Sea (A Heart That Is Broken and Humbled...)
The Strenght to Sever
Baby Hedone (Harvest of the Egregore)
Zombievision 2012
The Great Die Off (He Mocks Us All)
Cytherea's Awakening/Martyrdom at Romiou Point/Return to the Foam
To Love God Is Sweeter Than Life (Sophia's Theme)

Referanser:
Ennio Morricone
Bernard Herrman
Mr. Bungle
Bruno Nicolai
Stelvio Cipriani
Piero Piccioni
Fabio Frizzi
Estradasphere

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Il Giallo

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Giallofilm: En italiensk skrekk/krim/voldsfilm fra 60/70-tallet, ikke sjelden med stort kultpotensial. Kjennetegn: Stil over substans. Altså, en estetisk filmatisk opplevelse, - ofte med veldreide kvinner i minimal eller ingen bekledning, en psykotisk morder, 1 stk. tomatåker pr. film til blodbadene, en nåletynn historie samt et usannsynlig innviklet plot, og (i tradisjonell forstand) et uvanlig musikalsk arrangement av meget høy klasse – i alminnelighet nokså overlegen selve filmen. Det er klart genren har sine innbitte tilhengere. Undertegnede inkludert. Selve ordet "Giallo" (italiensk for gul) stammer fra Il Giallo Mondadori-krimnovellene (publisert første gang i 1929) som tok sitt navn fra de iøynefallende gule omslagene.

Flere såkalte "satelittband" utgjør Secret Chiefs 3s legemliggjørelse: Forms, Ishraqiyun, The Electromagnetic Azoth, The Holy Vehm, UR og, på denne utgivelsen, Traditionalists. Samtlige opererer på sine spesialfelter innenfor de ulike genre. Målet og visjonen er den samme, tilnærmelsen ulik. Det hele er bestemt av en omfattende filosofi og religion, hvor strukturering av musikk etter fysikk, tallrekker og planetenes innbyrdes posisjoner utgjør den strenge doktrine. Det er, blant annet, klingende matematikk og Pythagoras' lære om sfærenes musikk vi har med å gjøre. Denne noe uortodokse fremgangsmåten har i alle fall gitt oss musikkelskere et helt unikt orkester som nærmest drukner under tyngden av merkelapper raust skjenket av en forvirret musikkbransje: Surf, black metal, elektronica, frijazz, bollywood, avantgarde, world, progrock og filmmusikk. For å nevne noe. Musikkens Messias er ingen ringere enn Preston Lea Spruance III, bedre kjent som Trey Spruance, tidligere gitarist i Mr. Bungle, – en av de mest innovative og kreative komponister innen nyere avantgarde-musikk.

Herr Spruance er en mann kjent for ikke å nyte sitt otium, men snarere for å ha, mildt sagt, mange jern i ilden: Arrangør, komponist og multiinstrumentalist i utallige band og prosjekter, produsent og platedirektør. Hans hovedgeskjeft er imidlertid SC3 som her presenterer sitt siste opus med påfølgende beskrivelse: "Colonna Sonora Paranoica di un reale film immaginario", - et paranoid soundtrack til en imaginær (italiensk skrekk)-film. Eller snarere, flere individuelle finskårne og tilsynelatende lotterisk avkappede musikalske biter fra en rekke filmer fra den myteomspunne genre nevnt innledningsvis.

Men tro ikke at SC3 vil komme stygt i klemme under åndsverkloven av i dag. For selv om det er en hommage til en forgangen musikalsk epoke, har ikke Spruance & Co. bare resirkulert gamle temaer og gitt dem ny glasur, å nei. For der mange tidligere har levert råstoff eller halvfabrikata, har Spruance det nødvendige talent for å utnytte idéen til den absolutt fulle dimensjon, gjøre en skapende oppdagelse og årelate den for hva den er verd. Man kan mer enn ane konturene av geniet. Som komponist er Spruance fremfor alt en fordypelsens maestro, - en som med alt av følsom innlevelse og intellektuell appetitt, synker ned i stoffet, omplanter det i eget jordsmonn og bearbeider det etter en streng guddommelig/galskapens doktrine.

Ære være ham for det.

Traditionalists, et helt kobbel av dyktige leiesoldater håndplukket av Spruance, bringer så å si tradisjonens fakkel tilbake til moderskjødet når de nå går i fotsporene til de store mestrene fra Italia: Morricone, Piccioni, Cipriani, Nicolai, Goblin og Piovani. Og slik for eksempel Ennio Morricone utformet en betydelig del av sin musikalske visjon i jazz-improvisasjonsgruppen Nuova Consonanza (som ble til under innflytelse av John Cage), for deretter å slå et naturlig brospenn over til skrekkfilmgenren for ytterligere utvikling, ivaretar og viderefører Trey Spruance denne arven. Uttellingen er urovekkende god.

Lydkulissene foretrukket for kveldens forestilling er hovedsakelig av den klaustrofobiske og psykedeliske sorten; oppjaget, stresset og pulserende. Men det spilles hele tiden på kontraster. Duse klanger, og blytunge ekko. Dystre stemninger og bloddamp - pisket opp av knivhuggende stakkato fioliner og dystopisk zombieverden-keyboard, balanseres elegant mot bruset fra engler med gåsefjær, de himmelske harper og forførende ordløs kvinnevokal. Berusende søtladne melodilinjer snor seg gjennom en absurd blanding frijazz, samtidsmusikk, retrofuturistisk detektivfunk og progrock. Analoge synthesizere freser dempet, men snerrer plutselig! - tverrfløyters skarpe ekko rikosjetterer nedover mentalinstitusjonens lange korridorer, - og følelsen av en maskert skikkelse som trer hurtig ut av skyggene, hysterisk kaklende som en astmatisk and med en rustfri kjøkkenkniv høyt hevet og klar til kløyving, er så definitivt tilstede. Konseptalbumet forteller en historie, ja vel, men dets første bud er å skape den riktige stemningen.

Giallogenren, rent musikalsk, er jo ofte vulgær, svulstig, pompøs og eksperimenterende – elsket og hatet. Fedrearven forvaltes herved godt. Musikken har utvilsomt et dunkelt preg, og atmosfæren som omgir Le Mani er ubehagelig, trykkende, men også uimotståelig vakker og rørende emosjonell - altså helt korrekt ifølge kokeboken. Det er lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst - hvor disharmoniene klinger mellom voldsomme skred av strykere og fyllesyk bassgang. Somme tider låter det som hele ensemblet stemmer sine instrumenter om igjen og om igjen i et vanvittig tempo, eller at hele strykerrekken regelrett går på trynet i perkusjonssettet. Altså et bulder og brak. Men et kontrollert bulder og brak som sådan.

Og som om vi trengte påminnelsen: Vi lever alle under sekundviserens terror; de ubønnhørlige tikk-takk fra ymse instrumenter skaper en jagende, opphisset stemning - man aner farene formerlig luske rundt neste hjørne, godt hjulpet av bankende bass og musikere som kveler fiolinene. Men man skimter selvfølgelig håpet i det uvisse. For høystemte liturgiske toner med mollmalte sørgefjes fra pipeorgel og forsiktig klokkespill, lette som vekten av fuglens krystallfjær, faller som uskyldsren nysne i Helvete og gjør galskapen komplett.

Celestaen, celloen og mannskoret utgjør den hellige treenighet som ledsages av Bethlehemsstjernen i form av en isende varm sopran, hvilket umiddelbart hensetter lytteren i begravelsesstemning. Noe som sikkert også er hensikten med "Funeral for what might have been", salmen om frelse og harmoni. Det pekes da også mot det sakrale, det guddommelige. Hva venter oss der bortenfor? Er det ikke da livet, det egentlige, begynner? Eller kan man simpelthen la være å tenke seg over dødens terskel for å oppleve livets vidunderlige mysterier?

Secret Chiefs 3 har denne gang beveget seg vekk fra den, la oss si, åpenbare orientalske og østlige inspirasjon som har preget tidligere utgivelser. Det er jo et orkester kjent for å være genreutro etter noter, så å si. Allikevel låter det umiskjennelig som SC3. Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini har ett ben plassert i fortiden, det andre i fremtiden, og er i seg selv kraftig selvrefererende. Mønstre og temaer, både med presens og preteritums historie, gjentas og forvrenges - med ulik frasering, pauser og styrke. De tredve stykkene pendler fra motpol til motpol, Himmel og Helvete - barokke innfall på femten, tyve sekunder til de mer helhetlige og harmoniske melodilinjer på to-tre minutter. Sitater og melodilinjer går oppå hverandre, noen ganger veves det naturlig sammen – andre ganger kolliderer det bevisst. Variasjonene er mangfoldige, påhittene vannvittige.

Komposisjonen holder til særdeles godt, og selve produksjonen (med den analog-svergende Spruance bak spaker og knotter) er fantastisk velbalansert, - rik, subtil, full av nyanser og detaljer, hvor selv det minste knirk, eller det letteste anslag på en streng, nærmest skyggen av en tone, er møysommelig kalkulert og faller naturlig på plass i puslespillmosaikken. Om ikke ovennevnte komponister setter fantasi og erindring i sving hos den kjære leser, kan kanskje Fantômas' Delìrium Còrdia eller The Bends fra Mr. Bungles "Disco Volante" også gi en slags pekepinn.

Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini, sett og hørt under ett, fremstår komplett i all sin kompleksitet. Uoversiktlig? Ja, for mange. Og sikkert uforståelig og meningsløs også, det er så. Men for andre, kjennere av bandet og dyrkerne av en smal musikk- (og filmgenre) som hadde sin glanstid for trevde, førti år siden – et funn, som det heter. Heldigvis får alt sin renessanse. Og med det, nye lyttere. Trey Spruance beviser (igjen) sin rolle som den fullkomne alkymist hvor han lar musikk transformeres til det edleste gull, og at enhver form for opportunisme står ham uendelig fjernt.

Akkurat det er vår musikkverden tjent med.

comments powered by Disqus

 



Magnus Kjærstad
2009-11-11Den gale alkymisten Spruance

Kudos for strålende tekst. Har nylig kjøpt SC3-plata Xaphan, og må åpenbart investere i denne også.

2009-11-13SC3.

Grazie, signore.

Ja, det må du nok. "Xaphan" vil være en god og solid investering for fremtiden. Men "Xaphan" består av - som du sikkert vet - John Zorns komposisjoner med Spruances arrangementer. "Le Mani ..." smaker kanhende en smule annerledes og krever kanskje et annet fordøyelsessystem, men er likevel mer enn spiselig. Et annet høydepunkt er "Book of Horizons" - anbefales.
Sir Henning.

Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day