cover

C'Mon

Town and Country

CD (2002) - Thrill Jockey / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Akustisk / Avantgarde / Ambient / Post-rock

Spor:
Going to Kamakura
I'm Appealing
Garden
The Bells
I Am So Very Cold
Palms
Bookmobile

Referanser:
Central Falls
Rachel's
Papa M

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Storby, drømmeland

Med C'Mon kan vi ikke lenger snakke om post-rock - men kanskje post-elektronika?

Chicagos Town and Country blir gjerne forbundet med byens post-rockscene. Det spesielle med denne kvartetten i en slik kontekst, er at de utelukkende benytter seg av akustiske instrumenter for å skape sitt mangfoldige og sakteflytende minimalistiske lydbilde.

Om post-rock er en slags anti-rock, en forlengelse av rocken med det utgangspunktet å bruke rockinstrumenter til å spille andre former for musikk, eller å bruke andre instrumenter til å spille rock, da er kanskje Town and Country mest "post-elektronika". Deres innflytelse fra Brian Enos ambiente komposisjoner på 1970-tallet blir mer og mer tydelige for hver plate. Det er heller ikke helt utenkelig å assosiere til et forsøk på å gjøre Tortoise Standards ved hjelp av kun akustiske instrumenter, men uten mye av glitch og friksjonsstøyen som de benytter. Der man merker det atonale og skurrende her, skjer det i form av perkusiv klirring og tutende, statiske
blåsere.

I front er Josh Abrams med sin kontrabass, piano og kalimba. Noen vil kanskje kjenne ham som del av Chicago Underground Duo/ Quartet eller fra bandet til Bobby Conn, og også fra samarbeid med Sam Prekop (The Sea and Cake) og David Pajo (Papa M). Han er også en flittig samarbeidspartner i Chicagos improv-scene. Hans bidrag har vært å høre både hos David Grubbs (Gastr del Sol), Ken Vandermark, nevnte Tortoise, Fred Anderson og sogar også hiphopens store liveband The Roots.

De medsammensvorne Ben Vida og Liz Payne har blant annet gjort seg bemerket med Pillow (sammen med Fred Lonberg-Holm og Michael Colligan), og enkelte opptredener med alt fra Sainkho til Christof Kurzmann. Payne spiller også i band med Vandermark. Sistemann her er Jim Dorling, og han utgjorde sammen med støyartisten Kevin Drumm Sympathy og startet friimprovisatørene Etaoin Shrdlu.

Med denne allsidige og sterke historien kan man kanskje forstå noe av bakgrunnen for det egensindige uttrykket som preger bandets skiver. Det rumler og det støyer og det dirrer, det er nedstemt og behagelig melankoli det ene minuttet, så får vi kanskje vimsete folk, bisarr bluegrass, kunsteksperiment eller avantgardejazz i det neste. Med sin akustiske profil beveger bandet seg helt på siden av den såkalt vanlige standarden, både for rock og jazz.

Etter i starten å ha vært mest fokusert på fingerplukkende gitarspill, har de etterhvert utviklet et mer komplekst lydbilde hvor instrumentene i sterkere grad balanserte hverandre. Små nyanser og forandringer i lydbildet deres får store konsekvenser for helheten. Bassklarinetten til Jim Dorling (som ofte i samspill med kornetten til Ben Vida) er blitt et mer og mer fremtredende og vektig element i deres musikalske tekstur, riktignok uten noengang å overdøve de andre instrumentene. Ikke minst på denne skiva merker vi tydelig hvor disse instrumentene ofte skaper resonans og bunn i lydbildet. Mer enn det egentlig handler om melodier er det fokus på å bygge stemninger og atmosfærer. Instrumentene og ulike lyder vever seg gradvis sammen og smelter til et hele.

Liz Paynes håndtering av håndbjeller, xylofon og andre rytmedrevne elementer gir de nødvendige nyansene som gjør dette til en organisk helhet, tross det dempede, muterte uttrykket og det sakteflytende tempoet som preger skiva.

Folk med forkjærlighet for jazz som Morton Feldman, Don Cherry eller avantgardister som John Fahey og Tortoise vil kunne finne mange øyeblikk av finstemt klang på C'mon.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.