cover

Takk

Sigur Rós

CD (2005) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Selv takk

Vår anmelder er naiv nok til nok en gang å la seg affektere/lure av eterisk islandsk svevestøy. Heldigvis.

Islandske Sigur Rós egner seg vel egentlig ikke som objekt for en artikkel av dette slag. Jo mer man går i dybden av deres drømmende luftseilaser, jo mer man analyserer deres engelaktige vokalharmonier i himmelske arrangement, desto mer virker det som fasaden slår sprekker og det hele faller fra hverandre. Gjennom økt bruk av piano, blåsere, klokkespill og strykere sammenlignet med tidligere album, danner Takk... et sart lydbilde som står i faktisk fare for å gå i oppløsning så snart man pirker på overflaten. Inkorporeringen av vokalist Jón þor "Jónsi" Birgissons såre og for oss uforståelige falsett tilfører til dette inntrykket, samtidig som andre enkelt fraplukkbare elementer fra forsiktige hvisk til stormende crescendoer hinter til at Sigur Rós kanskje ikke er mer enn summen av disse skulle tilsi.

Men det som kommer fram etter noen omvisninger i islendingenes sakte smeltende ispalass er at musikken deres med ett blir emosjonelt affekterende med fysiske utslag; ører sperres opp, pupiller utvides og halsen tørres ut. Som på det reelle åpningssporet, førstesingelen Glósóli, hvor en blendende avslutning mot et himmelsk klimaks blir som en eksplosjon av følelser; man glemmer å blunke, man glemmer å svelge og man glemmer hvor man er. Og som bandets målsetting for Takk..., å lage komplekse melodier av enkle historier, lykkes låten, og samtidig med så mye mer, der den ender opp som noe grunnleggende naivt og håpefullt, men synkront også melankolsk og ektefølt.

Så i sin orkestrale monotoni, saktebrennende intensitet og rett som det er optimistisk forløsende skjønnhet har Takk… blitt et album med et tydelig utsprang i noe gledesfyllt annet i forhold til forrige plate, den langt dystrere og enda enklere titulerte ( ). Vokalist Jónsi synger nå bare deres selvfabrikerte "hopelandic" på to av de eldste låtene, og lar islandsk ta over på resten av albumet. For oss er det selvsagt fremdeles uansett uforståelig, og vi får bare ta bandets uttalelser om at sangene omhandler de enkleste ting sagt på en dramatisk måte for god fisk.

Faktisk, det eneste gjenkjennbare ordet, selv for oss med begrensede språkkunnskaper, er passende nok bare et avslutningsvis "amore" ytret i Sæglópur siste dvelende sekunder, formidlet gjennom en opera-aktig sakral sonatesats som fungerer på overraskende vakker måte. Og "vakkert" er gjennomgangstemaet her, fra forsiktige knitrende sprak innledende i introduksjon- og tittelsporet Takk... til tilbakeholdt melankolsk monotoni avslutningsvis i Heysátan, som alt oppfattes som hjerteskjærende skjønnhet via noe himmelsk forførende. Bare sporene Mílanó og Andvari kan anses som å forville seg litt i overkant mye bort i et noe søtladent new age landskap, uten at de på noen som helst måte fremstår som albumets definitive svake ledd, til det er de i for stor grad i stand til å nøkke i alle mulige hjerterøtter de også, bare med grunnlag i en ekstra investering fra lytterens side.

Her kommer vel også den innledningsvise observasjonen inn igjen, hvor all eventuell henførelse man får ut av Sigur Rós til enhver tid kommer an på villigheten til å sette de analyserende luper på de rette stedene, eller på stedet hvil, om du vil. Er man altså som lytter i overkant klar over at Sigur Rós først og fremst aspirerer til å nå oss på et emosjonelt plan og dermed plukker virkemidlene fra hverandre etter hvert som de dukker opp, vil vel ingen av islendingens dvelende stormer klare å gjøre noe som helst inntrykk og man står igjen med likegyldige tanker om et middelmådig, intetsigende og fraværende verk. Lar man seg derimot rive med, eller lure, alt ettersom, kan destinasjonen bli intet mindre enn triumfærisk livsberikende - og hvilken kategorisering nettopp du faller inn under determineres muligens av om du i det hele tatt har lest så langt som hit uten å himle med øynene en eneste gang.

Under bandets hele opptreden i Oslo Konserthus nå nylig, mellom to av de første låtene, ytret vokalist Jónsi bare et enslig "Takk". Sigur Rós på sitt beste, noe de på Takk... er så å si hele tiden, gjør en nøyaktig like ordknapp. Og selv om årets album kanskje ikke når helt opp til gjennombruddsskiva, den definerende Agætis Byrjun, er allikevel platens mest fremtredende kvalitetstegn at man etter en runde i spilleren rekker etter fjernkontrollens repeatknapp i steden for bandets øvrige diskografi.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


This Is Music Inc. - Krasnapolis

(Black Label)

Retrofuturistisk antihelt med et knippe moderne klassikere innen norsk undergrunnspop.

Flere:

Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006
Wauvenfold - 3fold