cover

Never Go Home

The Great Crusades

CD (2002) - Glitterhouse / S2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Americana

Spor:
Hand Grenade Head
Out of Our Little Town
Field of Sad Horses
Runways
Saugerties, New York
Back Then
The Return of Ol' Carlo
Drive (Red Eye Mission)
A Star is Being Borne
Phyllis
El Gao Feo
Devon Avenue
Cold Weather
Never Go Home

Referanser:
Bruce Springsteen
Tom Waits
Nick Cave

Vis flere data

Se også:
Welcome to the Hiawatha Inn - The Great Crusades (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Alkoholens herolder

Whisky, Waits og mislykket kjærlighet. Det er hovedingrediensene i The Great Crusaders' musikalske verden.

Fire herrer fra Chicago kledd i ulastelig svart dress. Al Capone og hans menn? Hadde kalenderen vist den amerikanske forbudstiden en eller annen gang i de glade 1920-årene, ville den velkledde kvartetten antagelig vært blant mafiabossens håndlangere. For selv om The Great Crusades har byttet ut pistolene med sanger, er de like ivrige i sitt korstog for sene barkvelder med store mengder alkohol og tilfeldige kvinnebekjentskaper, som den beryktede gangsteren.

Slik er i hvert fall imaget Brian, Brian, Brian og Br... eh, Christian bygget opp med de to første platene sine. Og Never Go Home begynner hvor forgjengerne slapp: To av coverbildene viser bandet ved bardisken, på det tredje er de på vei inn på stambulen sin. Og i tillegg til lister over hvem som har bidratt med hva på plata rent musikalsk, finner du også opplysninger om hver enkelts yndlingsdrikk. Det betyr ikke at The Great Crusades er et rølpeband med låter av typen "Jeg vil ha øl, øl, øl til jeg spyr". Langt ifra. Dette er herrer med stil - akkurat som Al Capone.

Never Go Home er en gjør-det-selv-plate; firkløveret har gjort alle opptakene, miksingen og produseringen selv - det til alt overmål i sitt private kjellerstudio, som de selvfølgelig har skrudd sammen selv. Det betyr stålkontroll på hele innspillingsprosessen, her er ingenting tilfeldig. Resultatet er blitt en velstriglet plate med overraskende varierte sanger: På sitt beste beveger The Great Crusades seg fra suggererende melodier à la Kurt Weill (Phyllis og det "hemmelige", navnløse sistesporet), via en nydelig Nick Cave'sk piano-ballade (Cold Weather) til instrumentalen The Return of Ol' Carlo, som høres ut som soundtracket til en spagettiwestern. I mindre heldige øyeblikk, derimot, lyder de mer som en kjedelig og uengasjert utgave av Bruce Springsteen. Særlig powerballadene (Field of Sad Horses og Back Then) kan lett oppfattes som vel svulstige.

Men det er før man får ørene opp for tekstene til vokalist og frontfigur Brian Krumm (favorittdrikk: Jameson). Med sin følsomme whiskyrøst synger han røykfylte, bitende fortellinger om feilslåtte kjærlighetsforhold, desperate one-night stands og etterlengtede ekskjærester - alt sett gjennom bunnen av en flaske. I sangen A Star is Born summerer herr Krumm opp bandets livsfilosofi på følgende vis:
"I just don't want to be happy.
Anyway, the fucked-up ones just seem to have more fun."

Det er med andre ord lett å merke slektskapet mellom The Great Crusades og deres store idol, Tom Waits. Heldigvis har de nok særpreg til å lure seg unna kopist-fella. Der helten virker som om han ofte fremfører låtene sine i bakrus, lager til sammenlikning Chicago-guttene med mafia-look'en musikken sin idet siste runde kommer på bordet og alle damene for lengst er gått hjem. Skål!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sleepy Sun - Fever

(ATP Recordings)

Øya-aktuelle Sleepy Sun har sluppet sitt andre album, nok en god grunn å dukke opp i Middelalderparken også i år.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Sojourner
Cato Salsa Experience - The Fruit Is Still Fresh