cover

Down in Albion

Babyshambles

CD (2005) - Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Punk

Spor:
La Belle et la Bête
Fuck Forever
A' Rebours
The 32nd of December
Pipedown
Sticks and Stones
Killamangiro
8 Dead Boys
In Love With a Feeling
Pentonwille
What Katy Did Next
Albion
Back from the Dead
Loyality Song
Up the Morning
Merry Go Round

Referanser:
The Only Ones
The Clash
The Libertines
The Smiths
The Stooges

Vis flere data

Se også:
Shotter's Nation - Babyshambles (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Dark Side of the Spoon

'Doherty representerer en hype-kultur som er like kommersiell som Schnappi. Pete Doherty er Crazy Frog på heroin' - Thomas Seltzer til Dagsavisen.

Det er få artister som har fått så mye omtale i media for alt mulig annet enn musikk enn Pete Doherty. Crackhodet, rørehodet og den totalt upålitelige Pete Doherty. Kanskje ikke helt uten grunn, ettersom mye av det han har fått seg til å gjøre er seriøst drøyt. Det er vel da kanskje naturlig å vente seg en skive som er like kaos som mannen selv.

Down in Albion ble spilt inn rett etter at Doherty ble kastet ut av the Libertines. Eller bare sluttet å dukke opp på konsertene, avhengig av hvilken historie man vil høre på. Den ble spilt inn på landet i Wales, i det som for alle andre ville vært sunne omgivelser. Hadde det ikke vært for den mengden rusmidler bandet hadde med seg, så hadde det muligens gått annerledes for dem også. Men da hadde vel hele gjengen blitt så satt ut at de ikke hadde fått gjort noenting.

Down in Albion er produsert av Mick Jones fra legendariske the Clash. I likhet med produksjonen på the Libertines' to fullengdere, så har produksjonen bestått i å ikke produsere noe som helst, men heller satse på at bandet klarer å få frem et røft og upolert uttrykk. Derfor er den spilt inn live, og det fungerer helt etter sin hensikt, men muligens litt for godt til tider. Ofte høres det ut som alt holder på å sprekke, og bandet høres ut som om de går i oppløsning når som helst. Som på Up the Morning, der Pete snøvler og glemmer teksten, og In Love With a Feeling, der han også hopper over ord og jevnt over ikke er helt med. Produksjonen er veldig varm; det høres ut som bandet hele tiden er tilstedeværende og leker seg fremover på sin skjeve måte.

Pete Doherty er tydelig inspirert i det klassisk engelske, det dekadente, og engelsk musikkarv fra de siste 30 årene. Det er reggae på den i overkant snodige Pentonville, A' Rebours er hyllesten til Joris-Karl Huysmans klassiske roman, og Albion hinter en del til William Blake. Til tross for at det til tider bærer preg av at det er et band som knapt holder sammen, som ikke spiller spesielt rent og det er mengder med ulyder og andre ikke-planlagte krumspring, så er dette mest av alt lyden av et band som spiller de deiligste låter. Det er låter om livet slik de kjenner det. Det er låter om kjærligheten og livet. Om oppturer og nedturer, og da særlig i form av heroin. Det er ikke uten grunn at arbeidstittelen på skiva var Dark Side of the Spoon.

Majoriteten av låtene var kjent for almuen lenge før albumet kom. De har vært tilgjengelige i lang tid på det store internettet, bare under andre titler og delvis andre versjoner. Pete har lenge hatt en tendens til å spille inn en demo, for å så dele ut en kopi til fansen straks etterpå. Ganske fonøyelig, og det er spennende å se hvordan låtene utvikler seg fra demo til demo, og så til det ferdige albumet.

La Belle et la Betê er en av platas absolutte høydepunkter. Her synger Pete duett med Kate Moss på en låt som godt kan være den rockabilly-låta the Clash ikke klarte å lage, eller Morrissey med attitude og betydelig mer finesse enn det han har vist i de siste årene. En virkelig knuser av en låt, altså. Også antitesen til Oasis' Live Forever, en av nittitallets store allsangslåter, nemlig den hedonistiske Fuck Forever, er en fin sak.

En betydelig innvendig mot det ferdige produktet er at det er for mange låter. Det er en del låter her som heller hadde gjort seg som b-sider. Hadde Pipedown, Sticks and Stones og Merry Go Round blitt utelatt, så hadde man sittet igjen med et mer enhetlig og fokusert produkt. Det er fine låter, men det blir rett og slett for langdrøyt.

NME hadde et godt poeng i sin anmeldelse; dette er muligens 2005s beste demo.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo