cover

Perfect Symmetry

Keane

CD (2008) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Britpop

Spor:
Spiralling
The Lovers Are Losing
Better Than This
You Haven't Told Me Anything
Perfect Symmetry
You Don't See Me
Again and Again
Playing Along
Pretend That You're Alone
Black Burning Heart
Love Is the End

Referanser:
Coldplay
Snow Patrol
Travis
Starsailor

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Melodisk univers

Er du fan av Keane fra før av, blir du ikke skuffet denne gangen heller.

Fire år etter debutplaten, og 12 år etter at de startet, er Keane her med sin tredje plate. Jeg var, som mange andre, svært begeistret for deres første album, Hopes and Fears (2004) og noe undrende til deler av oppfølgeren, Under the Iron Sea (2006). Men den vokste, og det gjorde sannelig Perfect Symmetry også. Takk og lov at jeg ga den flere sjanser enn fire-fem. Etter ti satt den!

Mange av de beste popalbumene gjennom tidene har etter min erfaring behøvd samme tålmodighet. Det et band taper i "hits", vinner de altså i potensialet til at sangene blir hørt mye på. Sant å melde synes jeg egentlig det bare en er én ordentlig, superfengende låt på den nye platen. Det er andresingelen The Lovers Are Losing, som gir assosiasjoner til førstealbumet, og ikke minst har flere hooks som klistrer seg til hjernebarken.

Der åpningen Spiralling bare irriterer meg med all sin eksperiementelle lyst, er The Lovers Are Losing en "ut og løp, det er vår!"-sang. Det er alltid smart å blande en lystig melodi med litt marerittaktige visjoner. Dessuten synger Tom Chaplin nå mye bedre enn før, i alle fall er han bedre produsert enn tidligere. Der herr Chaplin tidligere har irritert vettet av meg med sine mange innpust mellom setningene, er de denne gang mer kamuflert og tidvis helt borte. Om dette er hans egen innsats eller en produsents innspill, skal være usagt. Mindre tydelige innpust gjør denne singelen behagelig å lytte til.

Små, fiffige synthtemadetaljer preget albumets beste spor og keyboardist Tim Rice-Oxley lar fortsatt sine filtrerte pianosounds agere gitarer her og der. Men, vær oppmerksom: Denne gang er det faktisk også "ekte" gitar på flere av sangene! Et lite hurra der.

Better Than This er en ublu David Bowie, China Girl-pastisj. Håndklapp-refrenget (som jeg egentlig "hater") fungerer fint. Merk også at bassgangen slutter første gang man hører refrenget. Uvanlig, og bidrar til sangens snodige kvaliteter.

Keane er fortsatt i eksperimentelt modus og lar også gjerne trommeslager Richard Hughes få en pause. You Haven't Told Me Anything er en repetetiv sak med 808-beats, våt synthbass og gitarlicks. Langt, langt unna hitlistene, men interessant å lytte til. Sveipende, majestetisk, litt episk er tittelsangen Perfect Symmetry. Fint pianodriv, slik vi nå gjerne vil høre Keane. En vakker melodi.

You Don't See Me følger opp med mye bra piano og en liten Bono-falsett. På Again and Again, vender vokalist Chaplin tilbake til gamle synder med innpust-teknikken, mens melodien er frenetisk på refrenget og sval på versene. Tør vi kalle dette klassisk Keane etter tre album? Vi tar sjansen. Playing Along liker jeg også svært godt – en midtemposang som bygger seg fint opp før det rockes i gang med gitarer og strykeorkester.

Pretend That You're Alone Now er i samme sjanger som You Haven't Told Me Anything – litt The Muppet Show, faktisk. Uten at det er noe galt med det! (Jeg digger Muppetene). En sær, sær sang. Black Burning Heart er et av albumet sterkeste kutt – med unntak av det franske, lille mellomspillet, som føles corny og overhodet ikke passer inn. Ellers er det masse av deilige pianotema, synthriffs, drivende bass og lengtende vokal. Love Is the End er en perfekt avslutning. En smygende ballade med enda mer melankolsk lengsel.

Keane leverer varene med platen Perfect Symmetry. Er du fan av dem fra før av, blir du ikke skuffet, og er du ny til deres melodiske univers, er det bare å ta på seg svømmebrillene og dykke ned.

Det er et fint osean å holde seg i.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

Salvatore - Tempo
Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics