cover

Hello, Voyager

Evangelista

CD (2008) - Constellation / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Alternativ / Blues / Avant rock

Spor:
Winds of St. Anne
Smooth Jazz
Lucky Lucky Luck
For the L'il Dudes
The Blue Room
Truth Is Dark Like Outer Space
The Frozen Dress
Paper Kitten Claw
Hello, Voyager

Referanser:
The Geraldine Fibbers
PJ Harvey
Patti Smith
Diamanda Galás
Nick Cave and the Bad Seeds
Sonic Youth
Come
Elisabeth Anka Vajagic
Jarboe
Pussy Galore
Sonic Youth

Vis flere data

Se også:
Prince of Truth - Evangelista (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The Road

Give me my spit and sickness. Give me the fantasies of ugly things.

Den forrige soloplaten til Carla Bozulich bar navnet Evangelista (2006), og introduserte oss for hennes nyvunne vennskap med deler av musikkscenen i Montreal. Utvekslingen har tydeligvis vært fruktbar, for her returnerer Bozulich med en plate under bandnavnet Evangelista. Igjen har hun med seg en skokk av de fineste musikerne fra Montreal, navn vi til vanlig særlig kjenner igjen fra Constellation/Kranky-scenen, og med nøkkelmedlemmer i Tara Barnes og Shahzad Ismaily.

For de uinnvidde kan det legges til at Bozulich har bakgrunn fra americana-bandet The Geraldine Fibbers, men hun har i dag beveget seg langt nok i både stemme og musikalsk uttrykk til å kunne beskrives mer i samme åndedrag som PJ Harvey, Jarboe og Patti Smith. Carla Bozulich har en stemme som påkaller oppmerksomhet, der hun vrenger sjelen og røsker lungene ut av kjeften med hissige hves, av og til rødglødende, predikerende, av og til med hulkende trusler.

"I like loud things" freser hun et sted her, og Hello, Voyager tar en liten u-sving vekk fra de mest gotiske sidene av forgjengeren til fordel for en mer høylydt, rocka og låtbasert vinkling. Truth Is Dark Like Outer Space, Lucky Lucky Luck og Smooth Jazz er ubarmhjertig støyblues av den rå, nedstrippede og helt desperate sorten ikke helt ulikt Sonic eller Pussy Galore.

Og mellom disse; en aldeles utsøkt senkveldshymne i The Blue Room, spøkelsesaktige lydlandskaper som sender frysninger ned ryggen på den mørkredde (The Frozen Dress) og klassisk Montreal-klassisisme (For the Li'l Dudes). Det hele toppes med det 12 minutter lange tittelkuttet, der Bozulich virkelig får boltre seg i angst og beven, en virkelig djevelutdrivende gospel, en preken på en sort messe.

Teksten er hentet fra et lengre skript som følger med platen, og som ikke bør henges på veggen på barneommet. Her sammenfaller alt til ett mektig stykke, og platens beste spor er som å åpne døren på gløtt inn i en fortapt verden, en ferd som nærmer seg samme golde, håpløse verden som Cormac McCarthy beretter om i sin opprivende The Road.

Hello, Voyager er nok et skritt videre for en musikalsk reisende artist som tør å la seg utfordre, som våger å slippe sine innerste demoner ut til oss stakkars lyttere - særlig levende på platens rammespor: Winds of St. Anne og nevnte tittellåt.

This is me with a blade in my hand. This is my indulgent despair. This is me feeling superior. This is my hit and run. This is me.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo