cover

These Boys And This Band Is All I Know

Hiawata

CD (2009) - SellOut! / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Indiepop / Britpop

Spor:
Valley Boys
That's The Spirit
Suburbs
Put Me Down
Labrador
These Boys And This Band Is All I Know
White Men, Black Heart
Chocolate For Breakfast
Lightning On The Sun
Animal

Referanser:
Television Personalities
Beach Boys
Teenage Fanclub
The Lemonheads

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Smashing Time

Lett tilgjengelig og ujålete fra Oslo-gutta, ikkeno gimmicks, bare good times.

Gutta fra Røa og omegn møttes på en hyttetur for noen år siden, over et slag Nintendo, og bestemte seg deretter for å lage rockeband.

Og kanskje det var nettopp denne settingen som la grunnlaget for det slentrende og upretensiøse soundet, som gjorde dem til et etterlengtet friskt pust i norsk musikkliv? Nå er de imidlertid klare med sin tredje utgivelse og sin andre fullengder, og er ikke lenger den vel bevarte hemmeligheten i Oslos indie-undergrunn. De har både blitt B-lista på P3 og folk har blitt båret ut fra konsertene deres.

Sistnevnte er kanskje ikke så rart, for som liveband har det aldri vært noe å utsette på gutta. Her har de alltid innfridd og til tider brilljert, men som plateband har det vært litt annerledes. Den første skiva They could have been bigger than hiawata! var en god utgivelse, med mange sterke låter, men man satt allikevel med følelsen av at potensialet liksom aldri fikk fullt utspring.

På These boys and this band is all I know sitter fremdeles litt av denne følelsen igjen, men det kan virke som de denne gang har i større grad klart å finne den grobunnen de manglet for å dyrke råskapen, gleden og ærligheten de viser på scenen. Det har resultert i ei plate fylt med sommerslige konnotasjoner, og melodier.

Sammen med produsent Kenneth Ishak har de skapt et tydeligere og mer solid albumuttrykk. Både som soloartist og som Beezewax-guru har Ishak etter hvert blitt kjent for sitt nøyaktige og rene musikkuttrykk. Noe som på mange måter fremstår som anti-tesen til det Hiawata! står for, men selv om referansene til Beezewax er mange på den nye skiva, blir det på ingen måte pedantisk, og går heller aldri på bekostning av det uformelle soundet til gutta.

For selv om utrykket denne gangen er noe mildere og mer meldiøst harmonisk, er trøkket og driven så absolutt ivaretatt. Som de sier selv; det er mer Teenage Fanclub enn Dinosaur Jr., denne gangen. Derfor starter de likegodt skiva med å fyre av en vårens beste norske låter Valley Boys, som har vært i hyppig rotasjon på P3 og Oslos utesteder en god stund. Den følger på mange måter opp 2007s Dylan McKay. Og det med glans!

Musikalsk sett er det ikke de mest utfordrende låtene Hiawata byr på. Korte, lette poplåter, som innimellom kan minne litt vel mye om hverandre. Men melodiene er utrolig stødige og gjennom sin enkelhet innfrir de akkurat det det blir lagt opp til: Lett tilgjengelig og ujålete, ikkeno gimmick, bare good times.

Tore Løchstøer Hauges noe skranglete vokalbruk er fremdeles like personlig og ærlig, og fremmer det særegne, som gjør Hiawata mer interessante enn de fleste andre indiepop-band på Oslo-scenen. Og vekselsvis med Johan Rogge Loenneckens mer avslappede og stabiliserende stemme, fungerer det bedre enn noen gang.

På Chocolate For Breakfast, har Loennecken fått med seg Monzanos - og The Little Hands of Asphalts Sjur Lyseid på vokal og resultatet er skivas kanskje mest harmoniske innslag. På Lightning On The Sun er Løchstøer tilbake bak micen og han bringer også med seg sårbarheten. Akkompagnert av Kenneth Ishaks sløye og orientalskklingende gitarspill, resulterer det hele i en vakker og lavmælt sang, som skiller seg noe fra resten av skiva.

Det som skuffer med These boys and this band is all I know, er i likhet med den forrige utgivelsen, at den er alt for kort. Med sine ti spor og skarve 29 minutter, er den over før man i det hele tatt har rukket å få på seg badebuksa. Men på tross av lengden, rekker Hiawata å levere. Plata rundes av med en gammel traver fra livesettet; Animal, som er en forrykende avslutning på en perfekt, om enn litt for kort, sommerkveld som alle kan nyte.

Eller som Løchstøer Hauge selv sier det i låta Labrador: I'm pretty impressed, even though I'm from Oslo west.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: