cover

Impressions In Blood

Vader

CD (2006) - Regain / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Death metal / Black metal

Spor:
Between Day and Night
ShadowFear
As Heavens Collide...
Helleuyah!!! (God Is Dead)
Field of Heads
Predator
Warlords
Red Code
Amongst the Ruins
They Live!!!
The Book

Referanser:
Bloodthorn
Deicide
Morbid Angel
Cannibal Corpse

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Produktive polakker

Tidenes polske metal-band feirer 20 år, og ser ikke ut til å bli noe veikere med åra. Impressions In Blood er nok ei kraftsalve fra bandet.

Vader har holdt det gående siden 1986, og har i løpet av tjue år greid å bygge opp en solid skare av utgivelser. De ga ut sin første demo allerede det første året i bandets eksistens, og det gikk faktisk sju år før de fikk slengt sin første fullengder ut på markedet. Siden har bandet servert nye skiver jevnt og trutt, både EPer og fullengdere, og man kan fort la seg imponere når man ser hvor produktivt bandet faktisk ser ut til å være.

Impressions In Blood er totalt sett bandets 23(!) utgivelse, iberegnet demoer og EPer, samt noe videomateriale. Stilmessig byr ikke skiva på noe nytt fra bandet, men de leverer musikk som fansen vil ha, og da kan man ikke klandre dem for noen ting. Vader handler om episk dødsmetall, og det av den til tider horribelt raske sorten.

Etter en pompøs og orkestral intro som klokker inn på mektige førtisju sekunder, gjør bandet sitt inntog for atter en gang å vise hvem som gjør det best. Raspende, men dog melodiske gitarer og saftige doble basstrommer sørger for å sparke skiva ordentlig i gang, og etter et lite avbrekk bærer det i veg igjen med et inferno av (d)rivende blastbeats og episke riff. Peters umiskjennelige stemme er kjærkommen der den åpenbarer seg etter en litt lengre intro, og åpningskuttet ShadowFear vitner om at bandet fremdeles vet å sparke bakende.

Vader er et band som egentlig aldri innlemmer "ordentlige" refrenger inn i låtene sine, i hvert fall ikke av den typen vi ellers er vant til å høre. I stedet for å strukturere musikken sin til det erketypiske og kjedsommelige, fletter de heller inn et par gitarsoloer her og der, og greier med det å skape inntrykk av større variasjon. Ikke det at bandet har så veldig innviklet materiale, men musikken blir da mer spennende og innbydende hvis du heller får en gitarsolo enn et refreng du allerede har hørt før, ikke sant? Uansett, dødsmetallen generelt har vel egentlig aldri vært spesielt refreng-orientert heller, sett bort fra de som i sin tid brant for den mer melodiøse varianten, og som nå for tiden har "utviklet" seg dit hen at de ikke lenger har noe med dødsmetall i det hele tatt...

As Heavens Collide... fortsetter i samme spor som ShadowFear, og jeg lar meg stadig imponere av trommis Darays utholdenhet og smarte breaks. Akkurat når han tilsynelatende har mer enn nok med infernalske blastbeats presterer han å lirke inn en velplassert liten finesse, eller rett og slett bare en liten splash-cymbal, bare for å sette farge på fremførelsen. Når trommelyden attpåtil er upåklagelig, blir det desto lettere å la seg rive med av trøkket i musikken.

Etter nok en liten orkestral Dimmu Borgir-aktig snutt, med et omtrent like pompøst vers, smeller bandet til med skivas definitive refrengparti (ja, du leste faktisk riktig), hvorpå Peter brøler: "God Is Dead!!! DEAD!! Helleluyah!!" Dermed skulle man vel også ha fått med seg hvilken låt det dreier seg om. Han har også tildelt låtskriver-credits på denne låta, og man hører tydelige forskjeller sett i forhold til det øvrige materialet.

Videre utover skiva får vi låter som stort sett ligger i samme gate som de ovennevnte, men det varieres litt mer mellom de "vanlige" helvetesrytmene og mer tyngre og juicy saker. Predator er et eksempel på dette. Hør de blytunge gitarene og den litt mer fremtredende bassen der hvert anslag legger seg som en murstein i en kolossal vegg av lyd. Den ellers så tekniske tromminga avløses av relativt streite rytmer, backet opp av massive basstrommer i 16-dels takt. På siste låt, The Book, krydres det med litt perkusjon, og utfallet konkluderer nok en triumf fra de polske veteranene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Chiaroscuro

(Rune Grammofon)

Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Et stort fremskritt for norsk jazz.

Flere:

Devendra Banhart - Cripple Crow
The Shins - Wincing The Night Away