cover

Smash No Flash

Quarter Past

CD (2004)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Hardbop / Frijazz / Akustisk jazz

Spor:
Bosporus
Quarter Past
Milly and Frida
Jocasta
Solipsism
Personology
Piblokto

Referanser:
John Coltrane
Miles Davis
Element
The Core

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ambisiøs jazz som ikke kommer i mål

Gjennomtenkt, inderlig frijazz? Quarter Past forsøker.

Jazzgruppen Quarter Past debuterte i 2004 med Smash No Flash. Dette er en plate som henter inspirasjon i det amerikanske 60-tallet: Miles, Coltrane, hardbop og frijazz. På innsiden av coveret står en programerklæring: "Compositional structure and improvisational form together constitute the piece of sound art. The one will not subsist without the other." På godt norsk: Quarter Past ønsker å skape musikk som fungerer som en helhet. De improviserte soliene er viktige, men den musikalske helheten er like viktig.

Da jeg leste dette ble jeg positiv til platen. JA! tenkte jeg. Ingenting er mer irriterende enn tut-og-kjør jazz, der musikeren blåser løs, tilsynelatende uten mål og mening (les: amerikansk jazz). Samtidig kan det iblant bli trøttende med jazz som er alt for kunstferdig, alt for gjennomtenkt, alt for pretensiøs (les: europeisk jazz på plateselskapet ECM). Quarter Past ønsker altså å lage musikk som er noe midt mellom dette. amerikansk-inspirert jazz med fokus på improvisasjon, men som likevel ikke mister den musikalske helheten av syne. Et prisverdig prosjekt. Lykkes de? Bare delvis.

Musikerne i Quarter Past har alle bakgrunn fra Institutt for Musikk og Teater ved Universitetet i Oslo. Det er tydelig at de har fått med seg mer enn praktiske ferdigheter. Den nevnte programerklæringen refererer til Wittgensteins syn på språk (for øvrig en av det tyvende århundres største filosofer), sangtitlene referer til mytiske figurer fra antikken (Jocasta) og filosofiske teorier (Solipsism). Og viktigere: Musikken på Smash No Flash er gjennomtenkt og gjennomarbeidet. "Vi jobber i fellesskap og bruker vår teoretiske forståelse og lange erfaring som musikere til å opparbeide et uttrykk som forhåpentligvis både har dybde og en inderlighet i seg", sa trommeslager Kyrre Tromm Lindvig til Ballade.no. Men: Musikk som er FOR akademisk og FOR gjennomarbeidet kan lett miste noe av det umiddelbare og autentiske preget. Det er dessverre tilfellet med Smash No Flash.

Det positive først: Låtene (som alle er originalskrevne) holder alle høy musikalsk kvalitet. Fengende, til dels vakkert, til dels funky. Det er tydelig at Helge Jørgensen og Carl F. Gjerdrum (som har skrevet all musikken) KAN skrive låter. Men når det kommer til samspillet og utførelsen så er det ikke like bra. Jeg er litt usikker på hva det er som svikter, men noe er det. Jo, jeg tror jeg vet: Det hviler noe usikkert over spillet til gruppen. Kanskje (med fare for å psykologisere, men la gå) er det slik: Quarter Past har vært så opptatt av å gjøre ting rett at de ikke har klart å slippe seg løs. Jeg synes at særlig saksofonist Dag Stiberg i blant spiller usikkert: Teknisk bra, bevares, men likevel er det et eller annet med dette som ikke overbeviser.

Jeg innledet med å skrive at Quarter Past ønsker å lage musikk som verken faller i tut-og-kjør-fellen eller i "jeg har forstått menneskelivets grunnvilkår og lager musikk om det"-fellen. Dessverre faller musikken i en annen felle, "verken fugl eller fisk"-fellen. For soliene på denne platen har ikke samme driv som soliene på mer rendyrkede tut-og-kjør-prosjekter (for eksempel The Cores adrenalinkick Vision, 2004). Men den musikalske helheten har heller ikke samme dybde som man kan finne hos musikere av den mer "europeiske" skolen (for eksempel Jan Garbarek). Likevel er det ansatser her til noe som kan bli svært bra.

Et kort søk på Internett bekrefter at Quarter Past allerede er et svært anerkjent liveband. Kanskje er det fordi de slipper seg mer løs på scenen? Jeg vet ikke. Men dersom kvartetten hadde våget å ta mer sjanser i musikken sin, gjort mer vågale ting, rare ting, ugjennomtenkte ting, så tror jeg at det kunne blitt veldig bra.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Knife - Tomorrow, In a Year

(Rabid)

Riktignok ikke det samme på plate som i sal, men fremdeles fullstendig overlegent fra Skandinavias mest interessante band.

Flere:

Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2
Magnolia Electric Co. - Josephine