cover

Ritual de lo Habitual

Jane's Addiction

CD (1990) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Avant rock / Artfunk / Space rock / Psykedelia

Spor:
Stop!
No One's Leaving
Ain't No Right
Obvious
Been Caught Stealing
Three Days
Then She Did…
Of Course
Classic Girl

Referanser:
Fishbone
Red Hot Chili Peppers

Vis flere data

Se også:
Strays - Jane's Addiction (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


At this moment, you should be with us

Ritual De Lo Habitual representerer Jane's Addictions kreative og kunstneriske høydepunkt, med Perry Farrell som spirituelt midtpunkt.

Jane's Addiction gav meg en oppvåkning på flere nivåer. Ikke bare musikalsk, men også på et personlig plan bød Jane's Addiction og Ritual De Lo Habitual på en og annen pekepinn om livet... og hvordan leve det. Med Perry Farrell som naturlig midtpunkt og ledestjerne, var Ritual De Lo Habitual et perfekt lydspor for en 17-åring som prøvde å finne ut av livet i et nitrist Grenland. Ved å avbilde husløse, prostituerte, narkomane og annet som så langt i mitt liv kun var knyttet til noe negativt, viste Jane's Addiction at det faktisk var liv utenom den gylne middelvei. For en tenåring med industribyens skylapper dradd godt nedover øyne og ører, var Ritual De Lo Habitual - praktisk talt - som musikk i mine ører.

Ritual De Lo Habitual var Jane's Addictions tredje album, men som med store deler av den gemene hop oppdaget jeg dem ikke før Been Caught Stealing gikk sin seiersgang på MTV. I 1990 fremsto sjangeren alternativ rock virkelig som noe alternativt, og Jane's Addiction representerte ytterste venstre fløy i så måte. Da jeg oppdaget av navnet Perry Farrell var et spill på "peripheral" - altså noe perifert og utenom allfarvei - forsto jeg hvor viktig det var for bandet, og Farrell spesielt, å skille seg fra sjangere, scener og bransje. I godt over ett år fremsto faktisk Jane's Addiction som den nye vinen - før alt raknet og bandet imploderte i egen suksess.

Ritual De Lo Habitual er delt opp i en A-side og en B-side, hvor A-siden representerer korte punk-aktige låter, mens B-siden domineres av lange prog-aktige historiefortellinger. Som for 17-åringer flest var det de korte, adrenalinfylte innledende sporene som fenget meg først. Stop!, No One's Leaving, Ain't No Right og særlig Been Caught Stealing dundret inne på gutterommet, mens jeg slukte hvert slagord og standpunkt rått. Farrell har en enkel politisk agenda og de innledende låtene bygger på likestillingsretorikk og et gryende miljøpolitisk engasjement. Stop! er i så måte et godt eksempel hvor hele meningen kan oppsummeres med: "The world is loaded / It's lit to pop / And nobody is gonna stop". No One's Leaving er min favoritt blant disse låtene med den effektfulle og erketypiske Farrell-linja "I've seen colour changed by a kiss", som på et vis symboliserer Farrells enkle, men sjarmerende livsfilosofi. Det er nesten noe naivistisk Lennon-Onosk over en sånn uttalelse.

13 år senere (gulp!) er det de rolige låtene som viser seg å ha lengst livsløp. Three Days, Then She Did..., Of Course og Classic Girl er alle tidløse klassikere i min verden. Three Days fremstår som like mektig i dag som den gjorde første gangen jeg virkelig tok meg tid til å la meg fange av den suggererende innledningen og den voldsomme avslutningen. For meg er denne låta min generasjons svar på Led Zeppelins Stairway To Heaven (uten å ty til Wayne's World-referanser). Three Days er låta som oppsummerer Jane's Addiction både musikalsk og tematisk. Den er teatralsk i sin oppbygning med et forspill, klimaks og etterspill - en klassisk tre akters forestilling hvor sex og narkotika danner grunnstammen. Musikalsk sett er Three Days mildt sagt variert i uttrykket, med en nedtonet, nærmest akustisk innledning, før Stephen Perkins og Dave Navarro lar øksene falle og et massivt lydangrep følger.

Nok en favoritt er den avsluttende Classic Girl, som egentlig er den eneste av låtene som har fulgt meg nært innpå livet gjennom alle disse årene. Med et nærmest folk-preget lydbilde er det her Perry Farrell virkelig står frem som en glimrende formidler av samtiden og en romantisk dåre. Det er også Classic Girl som byr på tekstlinja som har vært avgjørende for meg ved flere veiskiller oppigjennom årene; "They may say, 'Those were the days…' but in a way, you know for us these are the days". Så sant, så sant...

Ritual De Lo Habitual runder av det som skal vise seg å være første kapittel av Jane's Addiction. For min del var denne plata innledningen til Jane's Addiction og deres univers. For de av dere som ennå ikke har begitt dere inn på disse skjeve bredder, er Ritual De Lo Habitual et naturlig startsted. Dette representerer kjernen av Jane's Addiction og høyden av deres kreativitet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly
The Pains of Being Pure at Heart - Belong