cover

We Are the Boggs We Are

The Boggs

CD (2002) - Rykodisc / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock / Folkrock / Punk / Swamp blues

Spor:
Whiskey and Rye
How Long?
On North Wood Ground
Beside the Windowsill
Poor Audrey James
Hard Times
Emily, O, Emily
A Picnic Lunch Packed For Two
The Airbourne Station We Shall Meet Again
Over the Way
A Direction Taken
Plant Me a Rose
Brighter Days
Pauline, Pauline

Referanser:
The Pogues
16 Horsepower
Captain Beefheart and His Magic Band
Violent Femmes

Vis flere data

Se også:
Forts - The Boggs (2008)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Rølp

Med utgangspunkt i tradisjonell amerikansk musikk prøver The Boggs å skape litt uro i rekkene.

Det hopper og spretter langs både gitar- og banjostrenger på debutskiva til The Boggs. Brooklyn-kvartetten har visstnok en fortid som gatemusikanter. Det er ikke vanskelig å se for seg at de skilte seg ut blant andre gatehjørnetrubadurer med Creedence og Beatles på sitt repertoar. Dette er mange ganger skeivere og mer upolert, man kan kanskje til og med si ubarbert.

Jason Friedman høres ut som en bakfull mellomvektsbokser som har fått ufortjent mye juling. Resten av bandet virker ikke å være i stort bedre form. Låtene veksler mellom raske "hei-hvor-det-går"-traller og skitne små viser. Musikken deres har blitt henvist både til Stones og White Stripes, uten at det er mulig å finne igjen i betydelig grad på skiva, men referanser til blues, folk og annen tradisjonell amerikansk musikk er hele tiden tydelig. Enten de rocker det opp eller drar det ned i gjørma setter de sitt eget preg på disse stilartene. De er nok rett og slett for tøffe for tradisjonalistene, men samtidig for kjedelige for punkefolket. Skiva inneholder 20 spor av varierende lengde, men bandet har av ukjent grunn bare tatt seg bryet med å gi 15 av dem navn.

Her er det fullt av friske fraspark og morsomme påfunn. Problemet med We Are The Boggs We Are er at det er overvekt av stil og stor mangel på innhold. Få av låtene har noen levetid utenom akkurat de minuttene det tar å spille dem. The Boggs er sikkert et rølpete og humørfylt liveband men blir bare krampeaktige og masete på skiva, som varer i nærheten av en time. Det hele virker som en masse ideer som holder sånn halvveis. Melodiene sitter ikke godt nok, den råe stilen er artig kun en liten stund, og følelsen av at de har ramla tilfeldigvis inn i et studio er bare sjarmerende gjennom et par låter. De har absolutt det såkalte glimtet i øyet under fremføringen, og humøret er forsåvidt godt. Det er en slags feststemning på flere av de raske låtene, noen av disse raser av gårde nesten som et amerikansk Pogues.

Nå går det an å finne gode partier her, men som nevnt er disse lettere å finne om man tar til seg The Boggs i små doser. Etter at man har kommet seg halvveis igjennom føles resten av CDen som rein repetisjon. The Boggs har absolutt klart å bli et annerledes band, men har mislykkes med å være et godt eller interessant band. Dette har det sikkert vært morsomt å lage, men å høre på er noe ganske annet.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo