cover

Draumkvedet

Berit Opheim Versto & Karl Seglem

2 x CD (2009) - NOR-CD / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Folkemusikk

Stiler:
Samtidsmusikk / Elektronika / Ballade

Spor:
Draumkvedet


Draumkvedet

Referanser:
Utla
Isglem

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


I hjertet av nasjonen

Folkemusikk i sin mest puritanske form er noe totalt fastfryst, Opheim og Versto forsøker å tine den.

Folkemusikk kan oftest knyttes opp mot nasjonsbygging. Således vil det være en tilfeldighet hva som blir utropt til å være folkemusikk. Av og til har det endog vist seg at ting man har tatt for å være folkeminner i forskjellige former, har vist seg å være forfalskninger, gjort av nasjonale entrepenører for å etablere nasjonal forankring.

I Norge har den typiske folkemusikken blitt forkynt til å være særdeles geografisk betont. Norsk folkemusikks store hjerte er innlandet, bondegården, fjellheimen, isolasjonen, ensomheten. I Norge har ikke kystkulturen fått den samme kanon som de dype skogers bankende hjerte av gran, furu og bjørketrær. Dette fordi fjellheimen og skogen representerer det statiske og kontinuerlige i dette landet, mens kystkulturen representerer utadvendthet, det flyktige, mobilitet: storfiske, sjøfolk, besøkende skip fra utlandet, innvandring. Derfor er kystkulturen såpass neglisjert. Nasjonsbyggingen måtte fokusere på noe stabilt, en kjerne. Og hva er bedre da enn den rødmalte stua i skogen? Et sted "hvor slekter følger slekters gang".

Derfor kan man trygt si at folkemusikk i sin mest puritanske form er noe totalt fastfryst. Noe som man tok ut av tiden og la ned i kulturens fryseboks fordi at den skulle tas frem og fortæres som nasjonal føde når nasjonens innbyggere skulle gis en rituell identitet på nasjonale merkedager. Noe av det mest nasjonalistiske av folkemusikk er middelalderballaden Draumkvedet. Dette verket har en særstilling i norsk folkemusikk, nedskrevet av Jørgen Moe og M.B. Landstad på midten av 1800-tallet.

Det vil jo være helligbrøde å stille tvil ved dette verkets autentisitet, så det kan vi bare la være.

La oss derfor på essensialistisk vis konsentrere oss om musikken. Dette er et dobbeltalbum. CD 1 er bare én lang låt, tittelsangen. Den er imponerende! Her synger Berit Opheim Versto i nesten 33 minutter, helt solo, tatt opp i Voss kirke. Opheim Versto har den typiske "norsk folkemusikks stemme" som greier å formidle dysterhet, ensomhet, ødemarksklaustrofobi - huldra under fossen.

Undertegnede, som er født ved kysten i Nord-Norge, har bestandig lurt på dette: Denne innelukkede skogen med furutær som peker ensomt inn i en nattsvart himmel, dette bildet av folkemusikkens Norge som har blitt et nasjonal-mentalt visualisert ikon, hvor mange nordmenn er det egentlig som klarer å identifisere seg med det? Ikke undertegnede ihvertfall. Det som betegnes som norsk folkemusikk er egentlig partikulærisme. Musikk fra en liten region blir forstørret opp og blir ensbetydende med å være representativt for hele landet. De stemningene som Opheim Verstos stemme greier å formidle er et skogslandskap som er ukjent for mange nordmenn. Hvor ligger Voss egentlig?

CD 2 er Draumkvedet på nytt i en versjon på nesten 38 minutter, denne gang med Karl Seglem på bukkehorn og elektronikk i tillegg. Denne versjonen er dystrere. Iskald tåke svever sakte over innsjøen dypt inne i skogen. En hær av spisse furuer har omkranset deg i sakte kvelertak. Du kommer ikke ut. På bunnen av innsjøen kommer en brun masse plutselig i bevegelse og siger ut i vannet som en mørk, svær skygge. Er det Seljordsormen? Du skal ikkje sova burt sumarnatta. Dette er et ypperlig lydspor til en film av Vibeke Løkkeberg. Det skjer ikke så mye i dette musikalske landskapet; en glimrende kulturell parafrase over norsk samtidskultur. Men det er lite sannsynlig at det er slik det er ment.

Hverken Berit Opheim Versto eller Karl Seglem greier å tilføre dette nasjonaleposet noe særlig nytt, bortsett fra litt tidsriktig, musikalsk parfyme. Egentlig er et slikt prosjekt dødfødt. Dette fordi folkemusikkens karakter og innhold er å være kulturell reproduktiv, å skape en identitet for de som står nakne foran speilet hver dag. Derfor er folkemusikk og tolkninger av folkemusikk håpløst bundet på hender og føtter. Det hele er et Sisyphus-prosjekt når det kommer til nyvinninger. Slik en malstrøm fanger opp alt som kommer i dens nærhet, slik fanger den reproduktive forutsigbarheten folkemusikken hver gang den flyter ut i kulturens bløte landskap. Folkemusikkens form er dens innhold. Det hele er kulturell essensialisme.

Men de to skal ha heder for at de prøvde å gjøre noe nytt av noe så stivbeint.

comments powered by Disqus

 



Fredrik Hope
2010-01-03herlighet...

Det er ei ballade som skildrar korleis menneska vert pint i helvete.

Det skal faktisk godt gjerast at det ikkje vert dystert.
Skaff deg ein noregsatlas og prøv å sjå forbi dine eigne fordomar.

Det kan hende du går glipp av mykje bra musikk : )

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo