cover

Doomsday Rock'n'Roll

Chrome Division

CD (2006) - Nuclear Blast / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Rock'n'Roll

Spor:
Doomsday Overture
Serial Killer
Hate
Trouble With the Law
Chrome Division
Here Comes Another One
1st Regiment
Breath Easy
The Angel Falls
Till' the Break of Dawn
We Want More
When the Shit Hits the Fan

Referanser:
Backstreet Girls
The Carburetors
Motörhead
Mötley Crüe
Brides of Destruction
Turboneger

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Play Loud! Raise Hell!

Stikkord for denne platen er: 'Damer, whiskey, kubikk og rock'n roll!'

Når medlemmer fra bl.a. Dimmu Borgir og Old Man's Child møtes for å gjøre ei skive bør det ikke gå upåaktet hen, samme hva slags musikk det måtte dreie seg om. Siden hovedandelen av medlemmene til vanlig fremfører relativt ekstrem musikk var det nok litt overraskende for deres respektive bands tilhengere at den nye gruppa hovedsakelig skulle dreie seg om beinhard rock'n roll. En felles forkjærlighet for motoriserte farkoster og dertilhørende "effekter" skulle bringe partene sammen, og dermed legge grunnlaget for vår tids eneste (?) rock'n roll-baserte "supergruppe".

Ved hjelp av en liten intro melder dommedagsskvadronen Chrome Division sin ankomst før trommis Tony White (fra Minas Tirith) sparker i gang Serial Killer. Den levner ingen tvil om hva som er i vente, og setter standarden for låtmaterialet på skiva. Det er hardt, rått, groovy og upolert! Norges svar på Motörhead, kan man kanskje si... Tja, hvorfor ikke? Minnene om de eldre, klassiske skivene strømmer på, og når vokalist Eddie Guz (The Carburetors) trår til i beste Lemmy-stil bør de i hvert fall ikke skamme seg over sammenligningen med de gamle heltene.

Bandet i sin helhet har arrangert og satt sammen låtene, som i utgangspunktet er basert på ideer skrevet av rytme-gitarist Shagrath (Dimmu Borgir). Unntaket finnes i neste spor ut, Hate. Denne er skrevet av hovedgitarist Ricky Black (Old Man's Child) alene, og kan vel beskrives som noe à la Mötley Crue møter Motörhead. Groove og driv står i høysetet her, og trøkket kan rive hus! Vel er ikke skiva glattprodusert og "ren" i uttrykket, men dersom du ikke er altfor beskjeden på volumet finner du ut hva jeg snakker om.

De øvrige låtene er ikke akkurat avvikere i forhold til de ovennevnte, men We Want More bør nevnes, med sin litt seige riffing og noe tyngre sound. Etterhvert utvikler den seg til å bli ei kruttsalve på linje med de andre, og for å spice litt har bandet hyret inn en dame ved navn Julia York til å bidra med vokale prestasjoner.

Feminine vokalinnslag til tross, er dette ei tøff og mandig rockeskive, akkurat slik den bør være. Rock'n roll skal være skitten og rufsete i kantene, og med ditto produksjon skapes den ekstra lille snerten og følelsen som utgjør så mye.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


St. Vincent - Actor

(4AD)

Det er ingen selvfølge at artister kommer så komplett utstyrt som dette, selv blant de beste utgivelser er Actor for en perle å regne.

Flere:

Motörhead - Inferno
Thule - Liquid (Rock and Roll Dream)