cover

Radiance

Keith Jarrett

2 x CD (2005) - ECM / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Fri-improvisasjon

Spor:
Part 1
Part 2
Part 3
Part 4
Part 5
Part 6
Part 7
Part 8
Part 9
Part 10
Part 11
Part 12
Part 13
Part 14
Part 15
Part 16
Part 17

Referanser:
Chick Corea
Herbie Hancock

Vis flere data

Se også:
The Carnegie Hall Concert - Keith Jarrett (2006)
My Foolish Heart - Keith Jarrett (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Best på konsert

Jarretts mange solokonserter fremstår som regel som små maktdemonstrasjoner. Her kommer en til.

Blant en liten skare jazzmusikere som har banet sin egen sti gjennom mengden og funnet sitt tilholdssted litt utenfor normaluttrykket, finner vi Keith Jarrett. Gjennom flere tiår har lyttelystne fått høre frie, men vakre toner harmonisert ut av et konsertflygel, lett akkompagnert av hese hyl og mumling skapt av hans egen stemme. Akkurat dette karakteriserer en god del av Jarretts spill, og i dag fremstår han som en av læremestrene innen jazzpiano. Radiance er hans nyeste plate: to konsertinnspillinger fra Japan samlet på en dobbelt-CD, ikke overraskende utgitt på ECM.

Radiance er faktisk nummer ni i rekken av solokonserter Jarrett har gitt ut på det tyske plateselskapet (den tolvte solopianoutgivelsen totalt), hvor konserten han gjorde i Köln i 1975 er den mest kjente og populære av dette slaget. Slike typer utgivelser har med andre ord nærmest blitt et kjennemerke for Jarrett. Siden den gang har hans musikalske uttrykk gjort merkbare progresjoner, og man kan som hos de aller fleste jazzmusikere høre forskjell på tidlig og sen innspilling. På denne, spilt inn i 2002, avslører Keith Jarrett en tydelig hang til klang, i en nesten impresjonistisk innpakning.

Jarretts egne liner notes er interessant lyttelektyre, siden man her får vite det musikalske grunnlaget til disse to spillejobbene. Han er opptatt av å gå til verks fra scratch, at musikken skal angripe ham, og at det ikke er han som skaper musikken. Å danne en oppfattelse på forhånd av hvordan det skal høres ut, kan fort påvirke resultatet. Og med denne tankerekken som grunnlag får man her servert to konserter basert på at alt er fullstendig improvisert. Videre kan man lese om forventningene om at hendene hans, og spesielt den venstre, skulle fortelle ham ting underveis. Bare det å sette sin lit til en arm på samme måte som en skogshogger stoler på motorsagen sin, kan i denne sammenhengen først og fremst oppfattes noe komisk. Men det sier også noe om Jarretts evne til å la improvisasjonen bli fullblods improvisasjon i seg selv, ikke en suppe av intuitive temaer og ideer man har kopiert fra andre utøvere. Han visste altså ikke på forhånd hva han kom til å få høre fra sine egne fingre.

Videre skriver han at alle de små satsene bygger på hverandre. Og det er godt mulig, men akkurat her vil jeg si at den typiske ideen om at smått avløser stort, at svakt kommer etter sterkt og omvendt, synes ganske godt. Dette er en slags musikalsk sosiolekt innen vestlig musikktenkning som på Radiance blir omtrent irriterende klar: etter å ha spilt sterkt og fritt går styrken ned og Jarrett spiller noe som oppfattes mer lettfattelig for lytteren.

Som for eksempel på Part 10 til Part 13, som er siste fjerdedel av den første konserten. Her spiller han på fire forskjellige måter: Part 10 er en avslappet vandring over klaviaturet, dog med et drøss dissonanser og klare hint til et kunstmusikkpreget uttrykk; Part 11 er en kort liten sak som også er temmelig fri, men med mer grobunn i frijazz; Part 12 er en real gospelbetont pentatonsekvens, med et oktavbasert riff i venstre hånd og pentatonskalaen jobbende i høyre; mens i Part 13 er han tilbake i avslapningsmodus igjen, men nå med en tydeligere melodiføring og uten de verste dissonansene. Ut fra denne oppstykkingen går det an å trekke linjer mellom flere spor av samme karakter på forskjellige steder på plata. Part 8 er eksempelvis tilnærmet pop og gospel mer enn noe annet sted på plata, og stykket opptrer i sammenhengen nærmest som en artists forsøk på å blidgjøre publikummet ved å spille gjennom en gammel hit. Det er fint og det fungerer bra, men det hele virker bare kompenserende.

Nå skal jeg ikke rakke ned på Jarrett bare fordi han gjennomfører konserten med en struktur som tilsynelatende er lett å skjønne etter hvert som den skrider frem. Denne skivas kvalitet, og en av Jarretts store kvaliteter, er det harmoniske. Tonene satt sammen. Om det er snakk om atonalt og sært, eller lett og iørefallende; Keith Jarret har en helt unik harmonisk tankegang. Lett som ingenting maner han frem vakre akkordrekker - nydelig betont og med perfekt dynamikk - og akkurat i disse partiene smiler livet. Venstre og høyre hånd arbeider sammen på en slik måte at man kan karakterisere det som et livsvarig vennskap, hvor den ene støtter den andre og ingen av dem er overlegne. Jo mer man går inn i hver av stemmene og konsentrerer seg om det man hører, jo mer får man ut av musikken. Ikke rart Jarrett var spent på hva hendene hans skulle gi ham disse to kveldene.

Dette er altså to konserter på samme dobbelt-CD, spilt inn i henholdsvis Osaka og Tokyo med tre dagers mellomrom. Hele den første er med, mens det kun er plukket ut fire deler fra den andre. Konsertene er så å si identiske, dermed fungerer Part 14 til Part 17 i grunn mer som fyllstoff siden den første konserten går over på disk to. Et slags høydepunkt kommer derfor i løpet av disk en, og jeg vil fremheve Part 5 som en potensiell bakketopp. Denne åpner dissonerende og klangfylt og stiger gradvis i intensitet og karakter. Her kommer samspillet mellom venstre og høyre hånd kanskje spesielt godt frem. Diskanten holder seg hovedsakelig innenfor enkelte høyere oktaver, mens basstemmen flyr opp og ned i høyde og kompletterer uttrykket helt fabelaktig. Stemningen blir etterhvert vill og ilter, og fra ca ni minutter og ut tar det hele av; en konstant løpende sekstendelsmelodi i høyt register kommenteres av bassen, som følger opp og løfter stemningen siste bit mot toppen. Ja, dette er sterkt.

Som sagt har Jarretts uttrykk utviklet seg siden den legendariske konserten i Köln fant sted i 1975. Setter man disse to konsertene opp mot hverandre, finner man fort ut at både gospel og blues var svært viktig for Jarrett på syttitallet, samt at spillet hans var mer lyrisk preget da. Særdeles pompøst var det også. På veien mot Radiance i 2002 har han hovedsakelig kvittet seg mer og mer med den pompøse gospelbiten, noe jeg ikke ser på som noe stort tap. Og selv om dagens uttrykk har tydelige spor tilbake til de tidligere elementene, peker det samtidig fremover mot noe friere, noe mer sofistikert. Venstre hånd er ikke lenger konsentrert rundt klare arpeggioer, nå spiller den i tillegg både kontrastfylte og sammenbindende stemmer på en gang. Der Köln-konserten bar preg av populærmusikk, bærer Radiance preg av kunstmusikk.

Enkelte ganger har jeg imidlertid måttet spørre meg om hvordan jeg skal greie å høre på denne plata for å få ordentlig utbytte av den. Her sitter en av verdens fremste pianister og gir 140 minutter av seg selv, og så greier jeg ikke å få det med meg skikkelig. Det er så vakkert, det er så intenst, det er så velgjort - men det når ikke alltid inn. Noen ganger oppleves lyttingen mer som en anstrengelse. Sammenlignet med Keith Jarretts trio, med Gary Peacock på bass og Jack DeJohnette på trommer, har helheten på soloplatene hans lett for å bli litt kjedelig. Mye blir likt, mye går i ett med hverandre, det mangler på en måte litt magi. Magien kommer riktig nok frem når man har satt seg godt inn i stoffet, men skal jeg oppleve musikk, liker jeg ikke å måtte anstrenge meg for å høre den på riktig måte - i hvert fall ikke på CD. Derfor tror jeg utbyttet av Radiance ville vært større i en japansk konsertsal enn hva det er i en middels kjedelig norsk leilighet.

Dette sier jeg med all den ydmykhet jeg kan oppdrive, for jeg er samtidig overbevist om at det finnes folk der ute med helt motsatt oppfatning av denne plata enn hva jeg har hatt. Men for meg er det viktig å finne bruksområder for musikk, og det er på en måte litt vanskelig å bruke Radiance, nettopp fordi den krever så mye oppmerksomhet. Enhver solokonsert er sterk på sitt vis, men en forkortet utgave av konserten i Osaka, utgitt på én CD, tror jeg ville vært betydelig bedre for publikum.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The New Pornographers - Twin Cinema

(Matador)

Friskere enn Juicy Fruit! Søtere enn lønnesirup! Gladere enn en kristencamp! Godtfolk - The New Pornographers hadde ikke glemt oss!

Flere:

Green Day - American Idiot
Foster The People - Torches