cover

Culture Reject

Culture Reject

CD (2009) - White Whale / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Indiepop / Sadcore / Kammerpop

Spor:
Ain't It on the Floor
Inside the Cinema
Museums
Overflow
Hong Kong Beach, Pt. 1
Oh Remain
Blueprint
Fireflies Are Fading
Hong Kong Beach, Pt. 2
Beach
Sister Susi

Referanser:
Sufjan Stevens
Damien Rice
Bon Iver
Grizzly Bear
Beirut

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


En inderlig halvtime

Michael O'Connells korte debut har absolutt mye for seg.

Culture Reject er Canadieren Michael O'Connell. Som navnet på prosjektet hans og den overtydelige symbolikken på hans debutomslag signaliserer, så ser han altså på seg selv som en slags kulturell outcast. Så langt kan man vel si at han plasserer seg trygt i samme båt som en hel horde rufsete singer-songwritere.

Rent musikalsk blir han heller ikke etterlatt på en øde øy med det første. Den første låta Ain't in On The Floor, som egentlig ikke kan kalles en låt men heller en slags intro (Når skal indiegutta begynne med skits, forresten?) seiler fint inn ved siden av ting man har hørt fra for eksempel Sufjan Stevens.

På neste spor oppsummeres det man fort blir fristet til å kalle naivt indie-snobberi i teksten til Inside the Cinema:

Come, culture reject. Expect, respect. You protect what is good. Yeah we know what is good. Yeah we know what is good.

Tekster som dette, sunget med en stemme som noen ganger kan minne om en litt tristere Damien Rice enn Damien Rice, har unektelig stort potensial når det kommer til ting som irriterer. Hadde det bare ikke vært så innbydende.

For det som redder Culture Reject fra å ende opp som en fattigmanns Sufjan Stevens er ikke bare det et språkbruk som ville fått det milde fjeset til Sufjan til å rødme (Who fucking loves New York?). Culture Reject har låter som for det meste er sterke nok til å stå på egne ben, selv om det tidvis er veldig tydelig hvor bena har trasket.

Med plystring, gitarplukking, pianoklimpring, klapping, blåseinstrumenter, yndig kvinnekoring og latinske rytmer har O'Connell ingen store problemer med å holde på oppmerksomheten i den halvtimen det tar han å platedebutere. O'Connells vokal kan som nevnt virke noe sytete, men det føles like vel mer rett å si at den er inderlig. Kanskje er det nettopp dette som gjør at Culture Reject klarer å gjøre seg litt synlig i mylderet med denne debuten; at det er noe der.

Inderligheten fullendes med siste låta Sister Susi. "Oh my soul, oh my soul" nærmest hyles igjen og igjen og det er vanskelig å ikke få bilder i hodet av at dette gjøres rettet opp mot himmelen med en knyttet neve, også rettet mot himmelen, som for øvrig har et underlig lys denne kvelden. Kanskje greit at dette er siste dans i denne omgang, siden det er vanskelig å se for seg hvor man skulle gått etter dette. Det føles ferdig, rett og slett. Så gjenstår det å se om Culture Reject har mer enn en relativt god halvtime i seg.

Få har vel sunget "it's summertime" med så mye melankoli i stemmen som O'Connel gjør på låta Fireflies Are Fading. Men så har han da også med denne debuten levert sitt ærlige bidrag til å redde mang en kjølig høstkveld. Da går det vel litt opp i opp.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Samuel Jackson Five - Same, Same, But Different

(Honest Abe)

Samuel Jack - you're on the right track!

Flere:

Tinariwen - Amassakoul
Cornelius - Point