cover

Play It 'Til Tomorrow

Nick Moss & The Fliptops

2 x CD (2007) - Blue Bella

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues

Spor:
Late Night Saint
You Make Me So Angry
Woman Don't LIe
Mistakes From the Past
Bad Avenue
Lyin' For Profit
Herman's Holler
Grease Fire
Rising Wind
Tend to Your Business
My Love Is Like a Fire
Peculiar Feeling
Too Many Miles
The Rump Bump


You've Got the Devil Inside
I'll Be Straight With You
Another Life Is Gone
Fill 'Er Up
It's Written in the Bible
Wild Imagination
You'll Remember My Name
Crazy Mixed Up Baby '07
Got My Mail Today
I Shall Not Be Moved
Slim's Lament
Married Woman Blues
I'll Be Straight With You
It's Written in the Bible

Referanser:
Jimmy Dawkins
Junior Wells
Billy Flynn
Eddie Taylor

Vis flere data

Se også:
Live At Chan's - Nick Moss & The Fliptops (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sjenerøs porsjon Chicago-blues

Nick Moss er en mann etter mitt hjerte, selv om denne rikholdige utgivelsen spriker litt for mye til å være essensiell.

Nick Moss er en type bluesartist som gir meg tilbake troen på, om ikke livet, så hvert fall bluesens fremtid. Etter å ha turnert som backing-gitarist for Chicago-størrelser som Jimmy Dawkins og Jimmy Rogers i mange år, tok han i 1999 steget ut som soloartist. Umiddelbart viste han seg som ikke bare en moden bluesgitarist og sanger, men som en mann som ville ha kontroll over egen karrière. Fra første stund ga han ut platene sine på eget label og støttet utgivelsene etter hvert som de kom med kontinuerlig turnering.

Nå, 8 år seinere, har Moss 6 soloplater under beltet, alle gitt ut på eget selskap, produsert av mannen selv og etter hvert også spilt inn i eget studio. Og ikke nok med det; han har knyttet til seg et knippe musikere som må sies å være blant de mest stilsikre innen moderne Chicago-blues. I tillegg har han begynt å gi ut plater med andre artister på sitt selskap, samt å produsere og spille inn andre artister i sitt studio. Og når jeg sier Moss gir tro på bluesens fremtid, så er det ikke bare på grunn av konseptet som gir han alle inntekter i egen lomme og dermed gjør det mulig å leve av denne smale musikken, men også fordi det hele gjøres så til fingerspissene profesjonelt. Grafisk design på utgivelsene og hjemmesidene er gjennomført og gjennomarbeidet, promo-materiell er innovativt og annonsering og distribusjon i USA gjøres på en måte som viser at mannen har tro på seg selv og musikken han elsker.

Så til albumet. Det at han gjør alt selv, har gjort det mulig å gi ut et dobbeltalbum, noe jeg omtrent ikke kan huske andre enn Duke Robillard har gjort før han innen blues i et siste. Det dreier seg om relativt forskjellige plater, så det gir mest mening å anmelde dem hver for seg. CD1 er den mest representative i forhold til Moss' tidligere utgivelser. Vi snakker 100 prosent Chicago-blues, uten markedstilpasning, uten unnskyldninger eller omveier og med et band som til de grader behersker sjangeren. Men det er likevel ikke noe monumentalt album. Jeg synes det er mer godt håndverk enn en lysende oppvisning.

Årsaken er i første rekke at Moss på Play It 'Til Tomorrow forankrer sound og låtmaterialet i 60-tallet. Selv coveret er et tydelig signal på dette, med oransje farger og skrifttype som minner om konsertplakater fra 60-tallets San Francisco. Musikalsk gir det seg utslag i en for spiss lyd, særlig i gitaren, som jeg nesten vil si har bæsjelyd gjennom hele CD1. Moss spiller jo som en gud, men lyden er for spe etter min mening, samtidig som flere av låtene jammes ut i langdrag og mister dynamikken. Moss gjør det rett og slett vanskelig for seg selv med å insistere på dette 60-talls soundet, for det innebærer at en sjanger som i utgangspunktet er vanskelig tilgjengelig for mange gjøres enda mer utilgjengelig.

Når det er sagt, så er det definitivt en del å like på CD1 også. Bandet er som sagt strålende – sjelden spilles trommer, bass og ikke minst piano i denne sjangeren så overbevisende som her. Og Moss er jo en allsidig og smakfull gitarist, men som sagt er lyden lite tiltrekkende, og det kan bli for heseblesende. Eksempler på dette er The Rump Bump. I andre låter blir det for seigt og gubbete, som i Woman Don't Lie, Lyin' For Profit, Too Many Miles og Mistakes from The Past. Låter som trekker opp er Bad Avenue med fullt øs, taktomslag og god vokal fra Moss, den funky instrumentalen Grease Fire der det er greit at Moss strekker litt på vingene og de fantastiske shufflene Tend To Your Business og platas beste spor, Peculiar Feeling, der Moss trøkker til med svært overbevisende munnspill.

Det er forresten en imponerende allsidighet i bandet – Moss spiller gitar og munnspill, Gerry Hundt spiller bass, munnspill, rytmegitar og mandolin og Willie Oshawny veksler mellom piano, bass og orgel. Denne allsidigheten gjør seg ikke minst gjeldende på CD2. Her trekkes støpselet ut av (de fleste) instrumentene, og bandet gir seg i kast med akustisk Chicago-blues, slik den ble spilt på kneiper og gatehjørner i Chicago på 60-tallet. Og det løfter faktisk albumet som helhet stort. Hundt står frem som en eminent munnspiller, Oshawny spiller akustisk piano som en ung Otis Spann, mens Bob Carter spiller trommene rett i miksepulten. Sistnevnte er i sitt ess der han slenger på virvler og krasse cymbalslag som krydder på sitt allerede tunge shuffle-spill.

Perlene kommer som på en snor, fra den herlige stomperen You Got The Devil Inside til den grisete Muddy Waters-inspirerte Another Life Is Gone. På sistnevnte viser Moss at han til fulle behersker også slide-gitar, slik den spilles av for eksempel Bob Margolin. Det spilles med en intensitet og oppriktighet jeg ikke kan spore i like stor grad på CD1. Det nakne formatt med langt mindre lyd gjør paradoksalt at det blir mer nerve i hele bandet, og låtene lever på en bedre måte. Sjekk Wild Imagination som er CD2's beste spor – det er et band som spiller uten sikkerhetsnett, og munnspill, trommer, gitar og piano spiller riff oppå hverandre og ved siden av hverandre uten at det blir slurvete. Og Moss har en helt annen og langt tøffere lyd i sin gitar.

Stort sett alle låtene på CD2 står på egne bein i motsetning til CD1, der låtene ofte glir over i hverandre uten identitet. På flere låter er det kun Moss og Hundt som hygger seg med Chicago-arven på samme måte som Buddy Guy og Junior Wells gjorde det på Alone and Acoustic. CD2 gir et meget bra innblikk i dette bandets evne til å la nyansene tre frem, som et kjærkomment tillegg til den øsingen de vanligvis bedriver på plate og scenen.

Karakter 4 til CD1 og 6 til CD 2 skulle gi en total på 5. Plata kan nok enklest kjøpes enten på Cruisin Records eller fra den eminente Internett-butikken CDBaby.com.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics

(N.E.W.S.)

Trippel CD som oppsummerer 10 år med glimrende hard, monoton klubbtechno. Det kan jo bare ikke bli feil.

Flere:

Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge
Kråkesølv - Trådnøsting