cover

Meant To Be

Jennie Löfgren

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronisk

Spor:
Do You Feel
Somewhere
Believer
Meant To Be
Home
Dreams
You Make Me Feel
This Day
Sleep
Secretly
Spark
Precious Blue

Referanser:
Bosson
Madonna
Kate Bush
Celine Dion
Shania Twain
The Bangles

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Titanic om igjen

De fleste nødrimene og svulstighetene settes i sving mens frk. Löfgren venter på sin ridder. Keep lookin', baby!

Jeg er B-menneske. Et av disse Guds forsømte som er dømt til hvileløse netter med endeløs glaning på mørk tapet og sprukken takmaling. Jeg vet alt om minutter som går tregt og timer som går fort, mens man venter på at neste dag skal ta tak og gi et alibi for å holde øya åpne. Jeg vet også det meste om hva man kan gjøre i stedet for å sove på slike netter, herunder uforstyrret konsumpsjon av bøker, Playstation, bilkjøring, Lego, puslespill og tango. Dessverre er slike nattlige eksesser ledsaget av en særdeles grådig dårlig dag på jobben i de etterfølgende soltimene.

Jeg har derfor funnet ut at det beste er å bruke natta til i det minste å prøve å sove. Med et etter hvert stadig mer avmålt forhold til innspill fra familie, venner og kjente har jeg prøvd et utall av metoder og kjerringråd for å få Jon Blund på gli, som oftest med et sørgelig negativt resultat. Da jeg i tillegg fra min mor har nedarvet en temmelig solid skepsis til kjemikalier, basert på lefling med byggeklosser i det periodiske systemet, er det vel egentlig i det store og hele min egen feil at jeg i stedet blir liggende i bingen og glane.

Innimellom kan det dog være en løsning å høre på rikskringkastingens sendinger i intervallet 0:00 til 06:00. Jepp, natt-raaa-diii-ooon, i samkjøring mellom P1 og P3. Her presenteres det en syndeflod av overproduserte og svulstige synthballader fra de lumrere krokene av 70-, 80- og 90-tallet. I rundt 50% av tilfellene produserer de en effektiv kjedsomhet som, på de beste nettene, sender meg inn i Morfeus' favntak i løpet av en kort halvtime. Nattradioen er dog ikke uten bivirkninger. I de øvrige nettene fremkaller de bare en intens irritasjon som munner ut i megen bannskap og en jagende årvåkenhet. Gratulerer kjære nattradioer over det ganske land; Jennie Löfgren serverer dere her en oase av "godbiter" til nettenes spillelister.

Meant To Be avslører den unge svenske debutanten Löfgrens tydelige fascinasjon for to av populærmusikkens førstedamer: Kate Bush og, kanskje enda tydligere, Madonna. På sine respektive områder er både Bush og Madonna absolutt hederlige forbilder, "men, Egil, her må det jo være lov å spørre" om det ikke er en idé å legge til litt egen identitet også. Jennie skreller i vei på den ene popsviska etter den andre og bryr seg tydeligvis ikke et døyt om at alt, absolutt alt, hver tone, hver klisjé er plassert, utslitt og tilbakelagt i populærmusikkens historie for lenge siden. Åpningskuttene Do You Feel og Somewhere bærer en tydelig vokal og melodisk eim av Madonna i hennes senere år. Til alt overmål klarer Löfgren, sammen med co-produsentene Anders Herrlin og Rick Nowels, til og med å gi til kjenne noen bleke Rema-varianter av William Orbits klanger fra Madonnas Ray Of Light (1998).

Litt bedre går det når hun beynner å nappe byggeklosser fra Kate Bush' rikholdige stemningsarkiv. I Secretly, samt i skivas beste spor, Home, kan man i ørsmå øyeblikk gi seg hen i stemningene fremkalt av lavmælt vokal, seige melodier og sentimentale strykere. I sum blir det likevel for dumt å legge seg så tydelig opp til inspirasjonskildene: I motsetning til Bush og Madonna kan hun tydeligvis ikke by på noen egne artistiske gimmicks eller jålerier som skal til for å gi uttrykket egenart og tyngde. I stedet for å prøve å tilføre låtene noe eget tetter hun heller igjen hullene med svisker og sukrede druer fra motiver som er grundig saumfart og gjennomprøvd av balladedronninger som Shania Twain og Celine Dion.

Når jeg nå skal ta for meg tekstene må jeg innrømme at jeg sitter med en litt emmen smak i kjeften. Löfgren har selv skrevet 11 av albumets 12 tekster, og da tekstene rent allment har en tendens til å være personlig ladet syns jeg det er litt ekkelt å hakke løs på andres ord og tanker. Men, beklager, jeg kan ikke la være. Denne ordsamlingen har nå generert så mye irritasjon og sinne i meg at systemet formelig skriker etter å få det ut. La meg konkludere med en gang: Tekstene er grusomme! Jeg syns rett og slett at Löfgren skriver uforsvarlig naivt for sin alder på 24 år. Dette er ord fra ei dame som aldri sa opp medlemsskapet i Penny-klubben (sjekk bildene i innercoveret). Hun sitter tydeligvis fremdeles og venter på sin ridende rytter til hest av en drømmeprins - lyrisk sett får hun ungmøene i M2M til å fremstå som velvoksne quinder i overgangsalderen til sammenligning. Sjekk følgende utdrag fra det aldeles uutholdelige tittelkuttet: "And when I kiss you/I always close my eyes/It feels so incredible/Like your blood flows through mine/We are one/You smile so warm and bright like the sun (…) It's a miracle/I found you at last/My heart's beating so fast/It's a miracle/Yeah".

Og sånn holder'a på, gjennom samtlige spor på hele skiva. Hvert eneste vers, hvert eneste bilde og metafor er farget av en skarpt umoden rosa sjattering: "Maybe there are angels whispering to me/just before I fall asleep", "Why am I here when you are there?/I miss you so", "Everything is there inside of you/You can make your every wish come true", "I won't sleep unless you sleep with me/Deep with me tonight". Alt er et sammensurium av "deg og meg, min prins"-klisjéer hvor livet i den virkelige verden er redusert til et knippe billige og intelligensfornærmende banaliteter - et eksisteniselt univers der tosomheten blir et kvalmende unyansert og altoppslukende kveletak.

Musikken blir dog aldri så jævlig som tekstene. Den er melodisk helt grei, tidvis catchy, men overordnet fullstendig ufarlig og uoriginal. Man kan høre tilløp til P4-potensiale i kurante og litt mer up-tempo poplåter som Dreams og nevnte Somewhere, men i konkurransen med et par tusen andre likelydende, ofte veletablerte, bidrag i den samme suppeklassen, herunder I Will Always Love You, Still The One, My Heart Will Go On, Unbreak My Heart og Everything I Do, I Do It For You, vil nok unge Löfgren forbigås i stillhet. Den eneste redningen jeg kan øyne er at det mobiliseres et tungt, tungt, TUNGT PR-apparat til å formelig dytte skiva inn på TV-skjermene. Derfra skulle veien inn i de tusen hjem være temmelig kort for et glatt produkt som dette.

Usch, det här var inte bra! Jeg tror det beste jeg kan si om denne skiva er at du sparer 150 spenn på ikke å kjøpe den. La den være i fred, så vil den etter all sannsynlighet gjøre det samme med deg - med mindre du er B-menneske du også.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Philip Kane - Time: Gentlemen

(Corrupt)

Ein mystisk herre frå London, med stor stemme, poetisk brodd og fertile tonar.

Flere:

Richmond Fontaine - Post to Wire
Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999