cover

Bring on the snakes

Crooked Fingers

CD (2001) - Warm / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Indiepop / Countryrock / Singer/songwriter

Spor:
The Rotting Strip
Devils Train
Surrender is Treason
Sad Love
Doctors of Deliverance
Every Dull Moment
Here Come the Snakes
There's a Blue Light

Referanser:
Lambchop
Leonard Cohen
Ryan Adams
Archers of Loaf

Vis flere data

Se også:
Reservoir Songs EP - Crooked Fingers (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Archers-mann roer ned

Bring On The Snakes tar lytteren med på en reise i tristesse og fortapelse.

Crooked Fingers er soloprosjektet til semilegendariske Eric Bachmann, tidligere kjent som frontfigur i det Nord-Carolina baserte bandet Archers Of Loaf , og senere gjennom det instrumentale prosjektet Barry Black sammen med produsenten Caleb Southern.

Archers Of Loaf ga ut en rekke kritikerroste plater på 90-tallet uten å nå ut til de store massene, selv om bandet hadde en relativt stor og lojal fanskare. Musikken deres var gitarbasert og lettere frenetisk i en slags post-Pixiesk støypoptradisjon. Da Archers Of Loaf ble oppløst i 1998 startet Bachmann soloprosjektet Crooked Fingers, som ga ut en selvtitulert plate i 2000. Bring On The Snakes er Crooked Fingers andreutgivelse.

På sine soloutgivelser har Bachman tonet støynivået kraftig ned siden dagene med Archers Of Loaf. Instrumenteringen på årets utgivelse er sparsom,- nesten minimal og luftig. Melodiene er oftest dominert av Bachmanns karakteristiske rue stemme og en akustisk gitar. Lydbildet fylles ut med små loops, enkle samplinger og perkusjon som er lagt langt bak i produksjonen. Man sitter allikevel ikke igjen med følelsen av at lydbildet ikke er komplett. Bachmann har nennsomt koreografert og komponert hver enkle lille lyd nesten helt perfekt. Det kommer et lite "pling" akkurat når man synes det bør komme.

Sjangermessig aner man snev av både pop, country og singer/songwriter tradisjonen, og det er lett å trekke paralleller til så vel Ryan Adams som Leonard Cohen og Lambchop, selv om Crooked Fingers strengt tatt ikke ligner på noen av delene. Cd'en åpner riktignok til dels friskt med sporene The Rotting Strip og Devils Train, men blir roligere og roligere utover. Tekstmessig synger Bachmann sin vane tro mest om de triste sidene i livet, i tekstlinjer som: "On this sad love cast in blue, what’s good for me ain't good for you" (Sad Love), og: "Pity when familiar places turn so dark and cruel, pity when familiar faces turn their backs on you" (Every Dull Moment). Han er allikevel ikke uten håp, og avslutter cd'en med sporet There's A Blue Light, hvor man aner at Bachmann tross alt øyner et håp for sin forkvaklede sjel: "Come to the shore everyone's waiting, to be made pure and redone, come to the shore and jump right in, to the blue water where we can sleep, and soon begin again."

Bring On The Snakes tar lytteren sånn sett med på en reise i tristessen og fortapelsen, men unnlater allikevel å levne lytteren hikstende igjen i knestående. Man føler det nesten som om man har vært igjennom en renselsesprosess og har kommet styrket ut av den med et håp om at morgendagen kommer til å bli bra.

Bring On The Snakes er ikke en utgivelse som umiddelbart griper tak i lytteren. Den sniker seg innpå en og nesten umerkelig setter seg fast i en. Man må tillate cd'en å gå noen runder i spilleren før man egentlig får taket på Bachmann's musikk. Allikevel framstår Bring On The Snakes som en litt ujevn utgivelse. Bachmann har definitivt best grep på det helt neddempede, og noen av de litt mer poppede låtene holder ikke like høy klasse som en del av det andre materialet hans. Totalt sett er Bring On The Snakes en noe sprikende cd, men med høydepunkter som absolutt gjør den til en utgivelse verd å merke seg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - Everybody

(Thrill Jockey)

Når værgudene svikter er det godt det fins band som The Sea And Cake.

Flere:

Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace
The Samuel Jackson Five - Same, Same, But Different