cover

Stan Getz - The Final Concert Recording

Stan Getz

CD (2000) - Eagle / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Jazz / Cool Jazz / Fusion / Bossanova

Spor:
Apasionado
On A Slow Boat to China
Soul Eyes
Espagnira (Espnola)
Coba
Seven Steps To Heaven
El Cajon
Yours And Mine
Voyage
Lonely Lady
Blood Count
What Is This Thing Called Love
People Time
Amorous Cat

Referanser:
Lester Young
Ben Webster
Dexter Gordon

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Stan Getz sin svanesang

Den siste konserten til Getz starter som et sumplandskap, men beveger seg inn i cool-jazzen.

Mange har motforestillinger mot gamle jazzmusikere som gir ut skiver uten spille noe annnet enn gamle standarder. Dette dobbeltalbumet til Stan Getz går inn under denne kategorien. Konserten ble Getz' siste konsert. Den ble innspilt i 1990, året før han døde av kreft, 64 år gammel.

Stan Getz startet hos Woody Herman, og utgjorde en del av den legendariske kvartetten Four Brothers sammen med Herbie Steward, Serge Chaloff og Zoot Sims. Han arbeidet med flere jazz-størrelser gjennom femtitallet og utviklet en særegen sax-stemme i tradisjonen til Lester Young. Utenfor jazzkretser var han imidlertid ikke kjent før i 1963.

Han må ha vært en av de tidligste som forsøkte seg med crossover-musikk. I sitt samarbeid med Antonio Carlos Jobim og João Gilberto ble Bossa Nova et begrep. Deres LP Getz/Gilberto fra 1963 ble en kjempesuksess, og den selger fortsatt. Platen er en jazz-klassiker, men den egner seg like godt i strømlinjede easylistening kretser.

Stan Getz - The Final Concert er spilt inn i Munich Philharmonic Hall. Opplysningene i coveret er svært sparsommelige, og har kun oppført pianisten Kenny Barron som medspiller. Ut fra instrumentbruken på skiva vil jeg anta at Rufus Reid spiller bass og Victor Lewis trommer. De var i alle fall med i Stan Getz sin faste kvartett i 1990. I konsertens første parti opererer de i et helt annet musikalsk landskap enn enn det vi er vant til fra Getz sin side. Cool-jazz, bossa og swing er lagt til side til fordel for dvask fusion i sumplandskap. Uttrykket blir anmasende og virker blurrete og ufokusert. Heldigvis karrer de seg ut av sumpa og de siste to tredelene av konserten består av tett arrangerte låter, der Getz sin fløyelstenor kjæler mildt med de andre instrumentene og vi forstår hvorfor han var en av cool-jazzens mestere. Det er selvfølgelig Stan Getz som styrer showet, men han lar også de andre musikerne til en viss grad få utfolde seg på egen hånd. Soloene tar heldigvis aldri overhånd.

Innenfor sitt tilsynelatende polerte konsept finner vi en konsert bestående av melodiøs jazz uten for mange skarpe kanter, men med solide musikere og fjetrende melodier. Stan Getz sin siste konsert er en god investering for alle med sans for sofistikert jazz fra gamle jazz-mestere.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.