cover

Inside in/Inside Out

The Kooks

CD (2006) - Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Reggae / Ska / Punk / Britpop

Spor:
Seaside
See the World
Sofa Song
Eddie's Gun
Ooh La
You Don’t Love Me
She Moves in Her Own Way
Match Box
Naïve
I Want You Back
If Only
Jackie Big Tits
Time Awaits
Got No Love

Referanser:
Supergrass
Blur
The Coral
The Strokes
Joe Jackson
The Police

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Baderock fra Brighton

Slett ikke så verst. The Kooks har både spilleglede og energi - men kanskje ikke så mye livserfaring...

Dette er for så vidt gammelt nytt all den tid Inside in/Inside Out allerede kom ut i januar 06. Men samtidig er det aktuelt siden de nettopp slapp single nr. 5 fra dette albumet: She Moves in Her Own Way ligger i skrivende stund som nr. 7 på BBCs Top of the Pops. De er også aktuelle fordi de også omtrent samtidig prydet forsiden på NME - og ikke nok med det: Deres kommende turné i kongedømmet som starter i august 2006 ser allerede ut til å være utsolgt og billettprisene ligger høyt på ebay. Så det raser en aldri så liten Kooks-feber i England for øyeblikket.

Albumet åpner litt overraskende med hel-akustisk The Seaside hvor hovedpersonen finner "kjærligheten" fordi den han egentlig elsket var så la-a-a-ngt vekk. Overraskende fordi resten av albumet byr på atskillig mer gitarer og rock i forskjellige valører. Men denne låten er bra nok. Deres egentlige debut var forøvrig i 2005 med singelen Eddie's Gun - og den finner vi for øvrig på dette albumet, sammen med Sofa Song, You Don't Love Me, Naïve og den førnevnte She Moves...

Så da har vel nesten halve albumet vært ute som singler i en eller annen form. Det var derfor litt interessant å se om resten av materialet holdt standarden til disse utvilsomt fengende gitar-riff-låtene. Etter Seaside faller jeg for Ooh La, som med sin kontante beat og raske akkordskifter gjør at godfølelsen sniker seg på.

Police er etter sigende et av mange forbilder, og i Match Box trår de til med brit-reggae i deres ånd. Skarpe gitarer og bra spilt. I Want You Back er en litt tyngre og seig rockelåt som vel ikke gjør det helt store inntrykket annet enn at en blir minnet om at en har vært ung en gang. Time Awaits starter som en akustisk blues og fortsetter som litt rotete reggae med rocke-innslag. Selv om blues er roten til alt godt innen musikken, blir det kanskje litt påtatt, om enn det intet er å utsette på innsatsentil Kooks. Som mange andre 60-talls gimmicker dette bandet har, fades låten inn og ut hele to ganger. Den punk-rockete Do You Want to See the World er også av de bedre, selv om frontfigur Luke Pritchards litt andpustne og heseblesende vokal gjør vel mye ut av det her.

Den siste singelen i rekka er etter min mening også den beste. Det er mulig guttene blir litt fornærmet, men både vokal og melodi ligger tett opp til Herman Hermits fra det tiåret de var populære: En søt og fengende popmelodi, som ikke er vanskelig å like.

Sofa Song er også av de bedre med sine "Sondre Lerche"-rytme/akkorder. For noe av særpreget ved platen er at de skifter uttrykk ganske mange ganger og følgelig blir lytteren hensatt til diverse type stemninger. Enda en bra greie (synes jeg) er at de unngår alt mulig slags fiksfakseri: Her er det kun gitarene, trommene og vokalen som gjør jobben. Ingen (nesten) synth eller gitar-ulyder - men rett frem og greit, kun med et ubetydelig innslag av orgel dann og vann.

Det er spilleglede og energi i disse guttene som har fått det servert med kontrakt med et stort selskap, produsert av Tony Hoffer (Supergrass, Beck, Phoenix) og litt vantro sett at de siste singlene har havnet i øvre sjikt av listene. Helhetsinntrykket albumet etterlater seg blir litt ujevnt: Litt skarp i kantene som punk og litt soul med reggae-beaten og popsukkertøy på stranda i Brighton, men også en del regelrette bomskudd som for eksempel If Only som rett og slett bare blir mas og atter mas.

Hvis jeg skal være litt slem, så graver jeg frem et annet debut-album: Look Sharp! (1979) med Joe Jackson som musikalsk sett ligger i samme gate, og da blir kvalitetsforskjellen påfallende. Musikalsk og ikke minst tekstmessig. Men så var vel den godeste Jackson litt rikere på livserfaring. Disse guttene er rundt 20 år gamle og kan faktisk finne på å drive det langt, hvis de da ikke blir tatt av "hype-bølgen".

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - Everybody

(Thrill Jockey)

Når værgudene svikter er det godt det fins band som The Sea And Cake.

Flere:

Cornelius - Point
Band of Horses - Everything All the Time