cover

Sing And Dance

Sophie Zelmani

CD (2001) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Country / Vise / Singer/songwriter

Spor:
Oh Dear
How's Your Heart Doing
Going Home
People
Once
Breeze
Sing And Dance
Yes I Am
Moonlight
Gone With The Madness
How It Feels

Referanser:
Stina Nordenstam
Lisa Ekdahl
Hope Sandoval
Mazzy Star
Leonard Cohen

Vis flere data

Se også:
Love Affair - Sophie Zelmani (2003)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Avvist på sofaen.

Svensk dame flørter pent, men gir deg ikke alt du vil ha.

Jøss, denna hakke hastverk, du! Svenske Sophie Zelmani har god tid. Bedre tid enn meg. Hun spanderer like godt drøye sju minutter på de fire akkordene som utgjør åpningssporet Oh Dear. Oppspillet varer i halvannet minutt før hun tar mot til seg og setter leppene i mikken. Men pent er det. Pent, stille og rolig.

Sing And Dance er Stockholmsbarnet Sophie Zelmanis fjerde album, men jeg må innrømme at dette er mitt første møte med damen. Svenskene kjenner henne naturlig nok bedre, faktisk så godt at de i skrivende stund har dyttet henne opp på en femte plass på de svenske salgslistene. Det er ikke usannsynlig at hun kan sanke gode kroner her i Norge også, men før vi løper ut i butikkene bør vi kanskje vite litt om hva vi kan forvente, ikke sant?

Sophie Zelmani lager lavmælte singer/songwriter-låter, med ikke unaturlige hint av slepen amerikansk country fra "down south". Jeg har forståelse for at soltørkede texanere har dyrket frem en egen musikkstil under forhold der temperaturen mellom gold ørkensand og hvitbleket sol innbyr til å ta det litt med ro. Hvor Zelmani har hentet den samme inspirasjonen i kaldsvarte Sverige skjønner jeg på den annen side ikke. Det hørtes sikkert skikkelig inntørka ut, så la meg presisere:

I lydbildet stemmer det meste. Hennes støttespiller gjennom samtlige fire langspillere, Lars Halapi, har gjort en knalljobb med å pakke det akkustiske kompet rundt Zelmanis vevre stemme. Det er diskret nok til at vokalen gis naturlig fokus og legger føringene, men samtidig nok tilstedeværende til at det noteres delikate finesser i bruk av piano og fløyteharmonier. I sum låter det tredimensjonalt intimt, innbydende og med mine svakheter for milde kvinnestemmer hører jeg på ett vis at jeg egentlig burde vært solgt. Men det blir jeg ikke. Ikke engang etter drøye ti gjennomspillinger. Melodilinjene, kompet, det blir for anonymt i lengden. Det er ingen låter som griper litt ekstra tak der inne i øregangene. Bare jevnt pent hele veien.

Den første assosiasjonen som dukket opp da jeg spilte denne skiva var Stina Nordenstam. Jeg tror det er dit jeg må gå for å finne en forklaring, både for meg selv og for deg, på hvorfor dette ikke bare sklir inn. Som et utgangspunkt må jeg få nevne at jeg tidvis er veldig begeistret for Nordenstams lek med toner og raffe arrangementsteknikker. Stemmen hennes er jeg derimot ikke så begeistret for. Den er for substansløs, og formidler ofte tekster så introverte at hjernens gravitasjon ser ut til å hemme tankens flukt. Det er noe av det samme jeg opplever med Zelmani. Lydbildet inviterer til intimt samvær, men ordene og melodilinjene blir for distante. Denne typen musikk fungerer fint dersom meldingene kommer i rene ords form, som etter ca 50 cl Jack Daniels, eller pakket inn i poesikoder som opererer i sfæren mellom "deg og meg" - et domene Leonard Cohen mestrer til fulle. På Sing And Dance blir det mer som å bli avvist når du prøver å signalisere "sukkerbehov" og legger armen rundt dama en fredagskveld i sofaen.

Cohens ånd svever for øvrig lavt over Moonlight og Gone With The Madness, uten at det beveger meg nærmere i retning av begeistring. Det eneste sporet jeg følte skilte seg positivt ut i begynnelsen var How's Your Heart Doing. Det er fremdeles en flott låt, men begeistringen falt noe da jeg etter noen flere gjennomlyttinger oppdaget at People er omtrent klin lik i melodiføring og til dels akkorder. Forskjellen er grovt sett bare at People har et høyere tempo.

Jeg tror likevel at det er mange andre enn meg som kan finne på å like Sophie Zelmani. Det er så absolutt ikke dårlig. Du vil høre mye Stina Nordenstam, en del A Camp og ikke minst masser, MASSER av Hope Sandoval og Mazzy Star. Jeg aner til og med litt klimpring à la Mark Knopfler i det avsluttende sporet How It Feels. Er vi riktig heldige kan vi kanskje i tillegg høre mer av Zelmani selv når hun neste gang velger å sende en langspiller over grensa.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Alog - Duck-Rabbit

(Rune Grammofon)

Vennligsinnet og varm avantgarde, med en kommersiell plattform.

Flere:

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool
Agnethe VR - Inspired