cover

Drill a Hole In That Substrate and Tell Me What You See

Jim White

CD (2004) - Luaka Bop / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Swamp blues / Trip hop / Countrypop / Singer/songwriter

Spor:
Static On the Radio
Bluebird
Combing My Hair In a Brand New Style
That Girl From Brownsville Texas
Borrowed Wings
If Jesus Drove a Motor Home
Objects In Motion
Buzzards of Love
Alabama Chrome
Phone Booth In Heaven

Referanser:
Tom Waits
Joe Henry
Townes Van Zandt

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Down In The Hole

Jim White fortsetter å imponere på sitt tredje album.

Jim White har forundret mange siden han i 1996 krabbet ut av sumpene et sted langt nede i sørstatene. Hans første album Wrong Eyed Jesus (1997) kom som lyn fra klar himmel og skapte stor interesse blant publikum og kritikere. Plutselig snakket alle om denne unge mannen fra sør. Så ble alt stille en stund. White tok rett og slett en pause fra musikken, men i 2001 fulgte han opp suksessen med det rufsete mesterverket No Such Place. Han ble sammenliknet med størrelser som Beck, Tom Waits og Neil Young og ble hyllet for sitt låtskrivertalent og originale lydbilde.

Nå, tre år senere, er White tilbake med ti ferske låter og det er fortsatt like underfundig, skrudd og morsomt. Joe Henry står for produksjon og leverer litt gitarspill her og der. Det er lett å høre at Joe Henrys selskap har gjort noe med Jim Whites sound, det hele er blitt mykere og mindre røft i kantene. Men selv om lydbildet er en smule forandret er tekstene like treffsikre, skrudde og poetiske som før. Det er mye southern gothic å finne her, og White tar ofte opp temaer som tro, tvil, død, kjærlighet, himmel og helvete.

Det er så godt som umulig å plassere Jim White i et musikalsk landskap, det hele er en snodig blanding av country, rock, pop, soul, jazz, folk og til og med hip hop! Mens No Such Place var slentrende, rocka og full av twang er Drill a Hole en smule innadvendt og melankolsk. Her er det ingen rockere som Nine Miles to Go On a Ten Mile Road eller Handcuffed to a Fence In Mississippi, men heller såre og fine ballader. White synger penere og mer avslappet, til tider kan han nesten høres ut som Ryan Adams eller Damien Jurado på en stille dag. Et godt eksempel på dette er åpningskuttet Static On the Radio. Med en gang kunne jeg nesten ikke kjenne igjen den godeste White, men så hørte jeg nærmere på teksten og alt falt bedre på plass: "I know it's a sin putting words in the mouths of the dead".

Bluebird er enda en nydelig og mørk låt som kryper under huden på lytteren med sin såre og dønn ærlige tekst: "Yes salvation wears a thin disguise 'cause I can see heaven in your eyes. And I thank God that them years I searched were not in vain, I finally found someone to love more than the rain."

Combing My Hair In a Brand New Style er en funky låt med både soul, jazz og hip-hop elementer. En grei sang med et kult groove og fengende tekst, men dette soundet har White utforsket og lykkes bedre med tidligere. That Girl From Brownsville Texas er rett og slett en perfekt country-låt med stemningsfull steelgitar fra Eric Heywood (kjent fra sitt samarbeid med både Son Volt, Richard Buckner og Bellwether). Det er som historieforteller White er best, tekstene hans er som oftest fulle av triste menneskeskjebner og knuste drømmer, samtidig har han et godt øye for detaljer: "I've been busy killing time, counting bullet holes in state line signs. I led a life of lonely drifting trying to rise above the buzzards in my mind. You get dizzy chasing round the tail of what you need to live behind". Dette er platens store høydepunkt, og er i og for seg en god nok grunn til å skaffe seg albumet!

På røffe Borrowed Wings er Jim White tilbake på gamle trakter, med sin skeive banjoplukking og hese stemme gir han oss enda et skråblikk på livet og døden: "That night we drank wine from the crazy well. We fired a shotgun out the window of our automobile. We was young, we was wild and we sure had our fun. Until the sheriff caught up with us and we tried to run".

På Alabama Chrome blander White enda en gang country, soul, hip-hop og gospel, men med bedre hell enn på for eksempel Combing My Hair In a Brand New Style. "Bone tired and so weary of treating truth as a lie, I been hunkered down in the bunker of some fools alibi. My mind is teeth without a mouth, my thoughts are marrow without bone. My eyes are blinded by a thousand layers of that goddamn' Alabama Chrome. "

Phone Booth In Heaven er siste låt ut før teppet faller. Nydelig akustisk krydret med mandolin fra Jem Sullivan og gitar fra selveste M. Ward. Sammen med That Girl From Brownsville Texas er Phone Booth In heaven trolig noe av det vakreste vi kommer til å høre i americana-sjangeren i år. Det er sårt, rørende og ekte, akkurat slik vi liker det her hjemme på gården. "For those who plant nothin' but the seeds of the falling there is a phone booth in heaven that no one is calling. It sits on a highway that leads nowhere. I'll drop you a line next time I find myself there."

White behersker et litterært språk som man kan finne hos artister som Will Robinson Sheff (Okkervil River) og Damien Jurado, og jeg tror vi trygt kan si at han har et sound som er helt unikt. Begrepet alternativ country har vel aldri vært mer passende! Dette er både Whites styrke og svakhet, men for det meste fungerer det utrolig bra. To låter trekker ned en smule og det er If Jesus Drove a Motor Home og Objects In Motion.

Jeg har ventet på dette albumet siden No Such Place, og kan med hånden på hjertet si at det er en verdig oppfølger. Jim White beviser nok en gang at han er en kreativ og spennende låtskriver som er verdt å følge med på. La oss bare håpe at han tar turen til Norge når han skal turnere med Drill a Hole, for jeg skulle likt å se hvordan dette fortoner seg live.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Knife - Tomorrow, In a Year

(Rabid)

Riktignok ikke det samme på plate som i sal, men fremdeles fullstendig overlegent fra Skandinavias mest interessante band.

Flere:

Haust - Powers Of Horror
The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark