cover

Lowdown Feelin'

Mannish Boys

CD (2008) - Delta Groove Productions / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues / Memphis-blues

Spor:
These Kind of Blues
Searchin' Blues
Low Down Feeling
Chocolate Drop
If The Washing Don't Get You, the Rinsing Will
Need My Baby
The Same Thing
The Woodchuck
Fine Lookin' Woman
You Don't Love Me
Figure Head
Rude Groove
When I Leave
Good Times
Something's Wrong
Reet, Petite and Gone
Dead Letter Blues

Referanser:
Howlin' Wolf

Vis flere data

Se også:
Big Plans - Mannish Boys (2007)
Comin' Back Hard - Bobby Jones & Mannish Boys (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Formel som funker

Mannish Boys er tilbake med nok et knallalbum der tradisjonell blues tolkes av et knippe av de beste nålevende utøverne av sjangeren.

Mannish Boys fortsetter å levere bluesperler med høy frekvens. Fjorårets Big Plans var en av årets mest solide bluesutgivelser og ble anmeldt til 6 i groove. Nå er den samme kjernen tilbake, men med en enda mer imponerende gjesteliste. Konseptet er å bruke en kjerne av noen av de mest solide musikerne på vestkysten. Bandet teller supertrommis Richard Innes, T-Birds-bassist Ronnie James Weber, gitaristene Kid Ramos og Frank Goldwasser og vokalistene Finis Tasby og Johnny Dyer. På Lowdown Feeling har i tillegg vokalist Bobby Jones fått fast medlemskap i bandet. Gjestemusikere er storheter som Junior Watson, Kirk Fletcher, Little Sammy Davis, Fred Kaplan og Lynwood Slim.

Det høres noe folksomt og rotete ut, men med 17 spor og tildeling av roller alt ettersom hva de individuelle låtene krever, blir resultatet svært så helstøpt og solid. Bandet tar lytteren med på en såkalt reise innen forskjellige bluessjangre uten noen gang å trå feil. Det begynner med litt flamenco-gitar i These Kind of Blues, før et funky komp tråkker til og vi stifter bekjentskap med en aldrende, men svært energisk Bobby Jones på vokal. For et funn denne mannen er, som ikke har vært i studio på flere tiår etter å ha herjet i Chicago sammen med Howlin' Wolf for en mannsalder siden.

Samme Jones trår til på Searchin' Blues, en seig blues som låter som Muddy Waters rett etter han ankom Chicago med bagasjen full av delta-blues. Goldwasser legger ned hvinende slide i kompet og fyrer av en strålende solo. Så skiftes fokus helt, til urban vestkystblues idet Tasby synger fløyelsmykt over Ramos' T-Bone Walker-gitarlinjer. Noen dovne blåsere ligger i kompet, og Ramos lirer som få andre gjør han etter. Herlig! Og så går reisen videre til Memphis idet Jones synger nøyaktig som the Wolf gjorde mens han var på Sun Records. Junior Watson legger ned noen helt ubeskrivelig fete Willie Johnsen-riff. Vi snakker tidsmaskin her.

Så er det Tasbys tur igjen, nå understøttet at Fletchers delikate Albert King-riff. Hver tone tynes ut av gitaren, akkurat som King gjorde det i storhetstiden. Walter Hortons Need My Baby får også storfin behandling, med Jones på vokal og Lynwood Slim på munnspill. Chicago-blues gjort som om de siste fem tiårene ikke har eksistert. Det kan her være på sin plass å nevne at lyden selvsagt er topp – spilt inn i et analogt studio med masse romfølelse. Den dystre The Same Thing er kanskje litt daff, men det klikker umiddelbart igjen da The Woodchuck buldrer i vei med manisk rytme og Weber som hamrer på ståbassen. Platas høydepunkt så langt.

Davis gjør en fin figur på Fine Looking Woman, selv om stemmen nok har vært bedre. Munnspillet er det imidlertid fortsatt sug i, samt at det utrolige kompet kan løfte enhver låt til ståkarakter. You Don't Love Me er soulblues med Fletcher igjen i førersetet. Han har med sitt kirurgiske solospill klart å finne en tone du umiddelbart kjenner igjen, hvis du da ikke tar han for å være Albert King født på ny. Ikke rart han ble rekruttert av Kim Wilson i T-Birds i sin tid. Figure Head er for seig for min smak, men Rude Groove retter opp inntrykket, med bandets bakmann Randy Chortkoff på munnspill i en Green Onions-lignende sak. When I Leave er chitlin circuit-soul med Davis på vokal og kvinnelig kor og fungerer fint som et pust i bakken før vi skal way down in the alley med Good Times.

Something's Wrong har en rumba-beat gående som påkaller dansefoten. I Reet Petite and Gone er det Goldwassers tur til å prøve seg på vokalen, og selv om han faller litt gjennom i dette selskapet, er det ikke så verst. Gitarsoloen er strålende. Rosinen i pølsa spares til siste spor. Dead Letter Blues er en tour de force i hvordan blues skal spilles. Jones synger som en sørstatspredikant med kjærlighetssorg, mens Watson krydrer raust med lekre gitarløp og solo på en seng av saksofoner.

Dette var en litt tørr gjennomgang av låtene, men tro meg på at dette er helhetlig saker og sannsynligvis en av årets mest helstøpte tradisjonelle bluesutgivelser. Lowdown Feeling har litt for enhver smak, uansett hvordan du liker din blues. Her er ingen hylende gitarer eller hese lissom-blues vokalister. Det er 100 prosent ekte i den forstand at alle de tre vokalistene er genuine bluesmenn som trekkes frem av et band yngre, men særdeles meritterte instrumentalister. Gudene vet hvor mange spillejobber musikerne i dette totalt har under beltet totalt. Vi snakker titusenvis. Det høres i samspillet og en unik forståelse av sjangeren.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago

(Rune Grammofon)

Debutplate, helt fersk svensk trio, men på ingen måte ubeskrevne førstereisgutter.

Flere:

Ought - More Than Any Other Day
William Hut - Versus the End of Fashion Park