cover

Iron Maiden

Iron Maiden

CD (1980) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Prog

Spor:
Prowler
Remember Tomorrow
Running Free
Phantom Of The Opera
Transylvania
Strange World
Charlotte The Harlot
Iron Maiden

Referanser:
Judas Priest
Motörhead
Saxon
Black Sabbath

Vis flere data

Se også:
Killers - Iron Maiden (1981)
The Number Of The Beast - Iron Maiden (1982)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Powerslave - Iron Maiden (1984)
Live After Death - Iron Maiden (1985)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


DeBut

Til tross for elendig lyd er 'Iron Maiden' fremdeles et must. Det sier litt om debutens tyngde.

Med henblikk på metal som genre er det sene 70-tallets og det gryende 80-tallets The New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM) en meget interessant bølge å kikke tilbake til. Som de fleste andre bølger har NWOBHM i ettertid blitt tildelt sin dose av tyn og bannskap: De kritiske ekstremistene - samt en og annen musiker under bølgen - har tradisjonen tro yndet å hevde at den bare var oppspinn, generert av overskriftskåte briter med adgang til sentrale trykkvalser innen det samtidige meningsmakeriet. Det samme kan stort sett sies om de fleste av de vi omtaler som bølger gjennom populærmusikkens historie, enten det gjelder punk, disco, house, electro, osv. - en nærmere kikk viser nesten alltid at kimene til slike bevegelser var en sammenblanding av tilfeldigheter, som med tid og stund falt under en større kommersiell katalog av omtrent likelydende band, artister, album og prosjekter. Man skal imidlertid ikke avskrive slike samlebegreper fullstendig, medieskapte eller ikke - da kan man rett og slett glipp av en himla masse forståelse og moro. Med NWOBHM som verktøy kan man for eksempel studere bevegelser og strømninger i en periode som strekker seg fra tidlig 70-tall, via Seattle-bølgen og fram til dagens metal-scene. Vel vitende om de individuelle kvalitetene blant de ulike banda som sorterer under denne bagen, vil jeg derfor behandle NWOBHM som reelt i tekstene som omhandler et av bølgens mest sentrale band: Iron Maiden.

En "ny" bølge forutsetter en passert bølge. Den "passerte" bølgen britene siktet til i sine skriverier om NWOBHM lå sterkt knyttet til tyngre og mer eller mindre progressive britiske rockeband som Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Dette var band som så vidt hadde strukket halsen over et relativt allment akseptert og kommersielt nivå da punken eksploderte over Storbritannia rundt 1977. Elementer som prog, fantasy, episke låtstrukturer, mystisisme og blendende instrumentferdigheter ble blankt avskrevet av en rådende "back to basics-estetikk" - en estetikk der nuet, nihilisme, hedonisme, anarkisme, aggresjon og manglende instrumentferdigheter ble de like mye misforståtte som mytiske idealene. Metallen ble i likhet med en rekke andre genre lagt på is i en uviss venten på at punken og dens dominering av det britiske markedet skulle raljere seg ferdig. Spirende metallmusikere måtte plukke opp genren under jorden, hvilket avfødte en meget gunstig bieffekt: Som underdogs i plate- og livemarkedet ble disse musikernes pasjon for metallen en real vitamininnsprøytning. I undergrunnen ble deres kompetente instrumentferdigheter blandet med punkens energi, aggresjon og en jordnær gatesmarthet som førte til kortere og mer direkte komposisjoner. Metallscenen - samt en haug andre subgenre som New Wave, Synth, Post-punk og Goth - sto således særdeles godt rustet til å ta over markedet da punken imploderte i 70-tallets siste år.

Populært regnes Judas Priest og Motörhead som NWOBHMs pionerer. Etter min mening er det en sannhet som tåler modifikasjoner: Judas Priest begynte sin platekarriere allerede i 1974 med utgivelsen Rocka Rolla, det vil si tre år før punken kommersielt detroniserte metallen. De var imidlertid særdeles omstillingsdyktige og klarte å skjære vekk de største prog-trekkene fra materialet til fordel for mer konsentrerte "anthem-låter" - låter som var like egnet for en fyllekule på en pub som på en fullsatt stadion. (Legg merke til at gjennomsnitts varighet på en JP-låt sank merkbart etter 1977.) I likhet med Motörhead anammet de dessuten punkens forkjærlighet for lærkonfeksjon og nagleeffekter, og klarte således å sanke en viss aksept i punk-leiren også. Når det kom til å hente en crossover-forsamling av punkere og metallhoder på konsertene, sto imidlertid Motörhead noen hodelengder foran. Bandets særdeles høylydte trio-konsept paret korte, brutale høyhastighets-komposisjoner med basal lyrikk, og ga et identitetsutslettende dansegrunnlag for møtet mellom pogere og bangere. Javel, de var først, men uten flere og kompletterende band hadde NWOBHM endt opp som et lite bølgeskvulp. Vi skal over i bølgens hovedmoment, der vi finner en rekke senere band som måtte ta andre og relativt harde veier til overflaten.

I dette momentet finner vi band som Saxon, Samson, Def Leppard og endelig; Iron Maiden. Iron Maiden ble dannet i London i 1976, og ble faktisk allerede samme år tilbudt platekontrakt. Bandet avslo imidlertid, da det aktuelle plateselskapet stilte betingelser om at de måtte legge om både image og spillestil etter den raskt voksende punk-bevegelsen. Eller som bassist og primus motor Steve Harris kommenterte det på poetisk østkantvis i 1980: "They said to us that we'd have to cut our hair, and all that sort of thing... And we said; No Way! 'cause it's not what we wanna do, you know." Da bandet i tillegg insisterte på å spille eget materiale framfor coverlåter, ble betingelsene for å få live-jobber særdeles dårlige. En vending kom da Maiden fikk lokalt fotfeste som "husband" på Ruskin Arms - en liten brun pub i London øst. Inspirert av det jevnt økende publikummet spilte de i 1979 inn den egenfinansierte EPen The Soundhouse Tapes - en utgivelse som inneholdt låtene Iron Maiden, Invasion og Prowler. Sistnevnte låt banket samme år inn på toppen av Bandwagons (datidens største HM-radioprogram i UK) lytterliste, og herfra gikk det raskt. Bandet fikk i de etterfølgende månedene spillejobber på Bandwagons egen live-scene og deretter på prestisjetunge London Marquee. Det var her Maiden endelig endte opp med en platekontrakt med EMI i de siste månedene av 1979.

Noen lukrativ avtale for Maiden var det imidlertid ikke, og en del gikk forferdelig galt under innspillingen for besetningen Harris, Burr, Murray, Stratton og Di'Anno. Som produsent hadde EMI hyret inn den ukjente teknikeren Will Malone - en mann som var totalt uegnet til å hente ut tyngden og alle nyansene i bandets uttrykk. Produksjonen er faktisk så skjemmende dårlig at den ikke engang kunne reddes av remasteringen i 1997 - Steve Harris' viktige signaturbass låter fremdeles som papp på alle spor, unntatt Remember Tomorrow og Strange World. Iron Maiden ble likevel - og gudskjelov - omfavnet som et lite mesterverk av en allerede relativt massiv fanskare, og det uten at jeg nå i ettertid vil kalle den ukritisk. Maiden klarte nemlig å kanalisere en massiv energi gjennom gode komposisjoner, og gjennom en instrumentell dyktighet som aldri kom i veien for hver enkelt låts kjerne og nerve.

Fra dagens perspektiv er det lettere å se at albumet er sterkt preget av sin samtid og at Maiden fremdeles hadde til gode å finne sitt rette domene. Materialet er røft sett fordelt over to uttrykk; det episk progressive (Phantom Of The Opera, Remember Tomorrow, Strange World), og det mer kontant anthembaserte og - ironisk nok - punkinfluerte (Running Free, Prowler, Charlotte The Harlot). Jeg vil kommentere punkinfluensene nærmere i omtalen av Killers (1981). I forbindelse med dette albumet er det imidlertid både musikalsk og lyrisk mer interessant å ta tak i de progressive og episke elementene. Et av bandets mest ufortjent glemte spor er Strange World, der spesielt Di'Anno imponerer med en sørgmodig vokal og et følelsesmessig sterkt nærvær. Samtidig holder sporet mye av nøkkelen til det som over de neste albumene skulle bli karakteristisk for bandets identitet. La meg eksemplifisere:

"Leaves of green grasses twine
Girls drinking plasma wine
Look at love a dream unfolds
Living here you'll never grow old

Stalks of light grow from the ground
When I cry there isn't a sound
All my feelings cannot be held
I'm happy here in my new strange world"

Stikkordet vi skal fram til er 'fantasy'. Etter flere år med jordnær og basal lyrikk under punkens regime, åpner Maiden her dører til fantasiverdener og drømmeriker som bygger på Led Zeppelins og Black Sabbaths tidvis mytiske uttrykk. Om man kikker rundt på øvrige band i NWOBHM-bølgen vil man i tillegg finne at Maiden er relativt unike i denne settingen. Der de fleste andre bølgebandas lyrikk grovt sett kan deduseres til Judas Priests "Living After Midnight", drar Maiden linjer som "Unchain the colours before my eyes (...) Scan the horizon, the clouds take me higher" (Remember Tomorrow). Dette er ikke bare en indikasjon på et uttrykk som Maiden kom til å patentfølge gjennom senere album som Piece Of Mind (1983), Powerslave (1984) og Seventh Son Of A Seventh Son (1988). Det er også en detalj å merke seg i forhold til den remytifiseringen av metallen som etter hvert kom til å slå ut både i Storbritannia og USA. For ikke å snakke om utslagene det på lengre sikt kom til å gi med fremveksten av skandinavisk metall mot slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Rent musikalsk eksponerer Remember Tomorrow og Phantom Of The Opera i tillegg viktige trekk for Maidens videre vei gjennom metallen. Begge er - i likhet med majoriteten av materialet - ført i pennen av Harris, og er flotte eksempler på hans såkalte 90-graders komposisjoner - det vil si mer eller mindre episke låtstrukturer med brå overganger og temposkifter. Phantom og dens sammensatte struktur er i denne sammenhengen forbilledlig med hele fem tydelig merkbare overganger på syv minutter: Hør etter på 2:05, 2:47, 3:22 (et av Maidens største øyeblikk gjennom hele albumkatalogen), 4:34 og 6:18.

Låter som Remember Tomorrow, Running Free, Prowler og Phantom Of The Opera ble utover på 80-tallet ydt rettferdighet gjennom flere liveversjoner på A- og B-sider av Maidens etter hvert monumentale singel- og EP-katalog. Spesielt verdt å merke seg er den fantastiske live-versjonen av Phantom... som er festet til Live After Death (1985) - her har låta funnet sin endelige form og festet seg som et blendende samspill mellom Murray, Smith og Harris, hvorpå originalen nærmest blir stående tilbake som en skisse. Til tross for debutens elendige lydproduksjon vil jeg likevel anbefale den sterkt til nytere av tyngre rock og musikkhistorisk interesserte. Til tross for et litt pretensiøst og usikkert uttrykk holder materialet fremdeles en spenst og kvalitet som gjør albumet til en hjørnesten i sagaen om NWOBHM.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jack White - Blunderbuss

(XL)

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Flere:

Nils Bech - Look Back
The Sea and Cake - One Bedroom