cover

The Piper at the Gates of Dawn

Pink Floyd

CD (1967) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Eksperimentell rock / Psykedelia / Prog

Spor:
Astronomy Domine
Lucifer Sam
Matilda Mother
Flaming
Pow R. Toc H.
Take Up Thy Stethoscope And Walk
Interstellar Overdrive
The Gnome
Chapter 24
Scarecrow
Bike

Referanser:
The Soft Machine
Gong
The Move

Vis flere data

Se også:
Echoes - the best of Pink Floyd - Pink Floyd (2001)
Pulse - Pink Floyd (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Annerledes, fengende, levende

Kjærlighetssommerens fargesprakende soundtrack er den ukronede kongen av psykedelisk rock.

Året var 1967 og psykedeliaen hadde tatt sitt inntog inn i verdenen av popmusikk. Pink Floyd besto på den tiden av tre tidligere arkitektstudenter, Rick Wright, Nick Mason og Roger Waters, samt en karismatisk og noe eksentrisk Syd Barrett, tidligere student ved Camberwell kunstskole. I august, 1967, et år fylt til randen av LSD og hårete hippier, hadde denne troppen sammen med EMI gitt ut debutalbumet sitt etter to år som obskurt undergrunnsband. Ettersom det ble skyggesatt av The Beatles' enorme suksess med Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, gikk ikke salget helt i taket.

Pink Floyds musikk var veldig grensesprengende på den tiden, og det med god grunn. I forhold til den simple bluesrocken som var vanlig da, var denne fargeklatten av et album noe helt annet. Gjennom Pipers 11 spor er det stappet av popmelodier med lange, kromatiske, frijazzorienterte mellomspill med virkelig energisk og fingerblodrød gitargalskap fra Syd Barrett og jazzete og østlige inspirerte skalaer fra Nick Mason. Alt støttet opp av et fundament av Rick Wrights tempomessig progressive rytmer og en litt ujevn basslinje fra Roger Waters. Syd Barretts noe røffe stemme hjelper veldig på Pink Floyds eksentriske særpreg.

Psykedeliaen på den tiden kan deles inn i de bandene som lot seg inspirere av folkemusikk, som Jefferson Airplane, og de som fulgte mer den energiske garagerocken til band som The Sonics. Det er hos de bråkete garasjerockerne vi finner denne plata, men om det er bråkefaktor du er ute etter, så er nok plata hakket mer uskyldig enn The Velvet Underground & Nico som ble utgitt over Atlanterhavet det samme året.

Førstesporet Astronomy Domine starter opp alt med pulserende og gjentatte gitartoner, lagt i grunnen for en monoton og tostemt vokal som bryter ut i lange, frenetiske instrumentalpassasjer. Påfølgende Lucifer Sam, en av de mer fengende rockelåtene på albumet som kan minne litt om The Who. Pow R Toc H bruker lyder med munnen som et rytmisk fundament. Interstellar Overdrive er også en instrumental, og med sine nærmere ti minutter er det den lengste. Den starter i et veldig gjenkjennelig riff og gjennom en lang musikalsk syretripp ender den i en schizofrensk grand finale hvor det samme riffet blir gjentatt. På slutten av albumet finner du Bike. En fantastisk velprodusert og noe humoristisk vise hvor enkle taktarter og et stabilt tempo ikke blir prioritert.

Piper har to store tematiske kontraster. Syd Barretts tekster er veldig barnslige og kan mest minne om barneviser om gnomer, katter, konger og fugleskremsel. På den andre siden har vi denne narko-refererende musikken. Tekstene kan også virke litt dystre, selv om de skjuler seg i uskyld: "Yippee! You can't see me but I can you." og "The black and green scarecrow is sadder than me". Astronomy Domine og Interstellar Overdrive"skiller seg litt ut, da de handler om romreiser, som egentlig er en metafor på å trippe på syre.

Det finnes mange plater som har falt langt i bakgrunnen historisk sett når de prøver å implementere musikalsk eksperimentering og ikke klarer å holde musikken i livet. The Piper at the Gates of Dawn er et eksempel på en plate hvor dette er gjort riktig. Fullstendig annerledes, men fortsatt fengende og levende. Denne skiva kan måle seg med psykedeliaens aller beste plater, fordi den har både kvalitet og egenart i fleng.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Maya

(XL)

- People make music to get a reaction. Music is communication, sa Yoko Ono. I tilfelle er dette M.I.A.s mest ekspressive album til dags dato.

Flere:

Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go
Fever Ray - Fever Ray