cover

At the Cut

Vic Chesnutt

CD (2009) - Constellation / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Americana / Alternativ / Sadcore

Spor:
Coward
When the Bottom Fell Out
Chinaberry Tree
Chain
We Hovered with Short Wings
Philip Guston
Concord Country Jubilee
Flirted with You All My Life
It Is What It Is
Granny

Referanser:
Lambchop
Sparklehorse
Mark Eitzel
Van Dyke Parks
Andrew Bird
Bill Callahan

Vis flere data

Se også:
Silver Lake - Vic Chesnutt (2003)
Ghetto Bells - Vic Chesnutt (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Southern gothic

Et usentimentalt postkort som viser at sørstatspoeten fremdeles har en stemme verdt å lytte til.

Vic Chesnutt har etter sin debut snart tjue år tilbake opparbeidet seg en omfangsrik katalog, der et par av de tidlige skivene fremdeles funkler urovekkende bra. Det beste eksemplet er kanskje Michael Stipe-produserte West of Rome, et nakent lite mesterverk som tidlig på nittitallet markerte at Chesnutt var en singer/songwriter av helt spesiell støpning. Som rullestolbruker etter en bilulykke da han var 18, har Vic Chesnutt utlevert sinne og frustrasjon, men også skjøre og nakne tekster drapert inn i et smygende musikalsk landskap. Platene har etter hvert fått større lyd, men den knitrete såre stemmen er fremdeles den samme, og når historiene ennå fenger krever låtskriveren oppmerksomhet enten vi skriver 1991 eller 2009.

At årets utgivelse slippes nå i høst passer selvsagt godt til platens stemning. Nå har vel Chesnutt aldri laget solskinnspop, men en konsertopplevelse med mannen viste at han, sine usentimentale historier fra rullestolen tiltross, var et ektefølt midtpunkt med elektrisk og varm utstråling en fin sommerdag verdig. Det er noen år og plater siden Chesnutt sist besøkte Norge, la oss håpe noen tar ansvar og får mannen på en scene her hjemme etter hvert. Han burde i alle fall være på ønskelisten til oppegående festivaler. Selv var jeg så heldig å få med meg en utsøkt konsert i Tucson, Arizona noen år tilbake, der for øvrig hans gode venn Andrew Bird sto for oppvarmingen. I dag ville rollene kanskje vært byttet om, selv om Vic Chesnutt fremdeles leverer solide skiver med jevne mellomrom.

At the Cut er intet unntak, selv om den i likhet med de foregående albumene kan virke noe krevende å lytte til. Fra et mer direkte uttrykk har Vic Chesnutt på sine siste utgivelser pakket sangene inn i et periodevis svulmende og orkestrert uttrykk, der den nypompøse kunstauraen fra 00-tallet har lurt i bakgrunnen. Nå er det vel slik at vi alle blir litt svulstigere med årene, og slik sett kan vi vel kalle Chesnutts musikalske utvikling som forventet. Her er hint mot Chet Baker og samtidig har han også har blitt mer elektrisk og eksentrisk på et vis. Som krøpling og outsider har Chesnutt nok noe til felles med deler av dagens amerikanske lurvete folk-scene, men noen ny Antony blir han likevel - og heldigvis - aldri.

Årets fremstøt består av ti låter, der låtskriverens stemme og gitar krydres av fiolin, keyboard og piano, som sammen med fuzza gitarer i flekkene lager skurrende lydlandskap noen meter unna det upolert nakne og intense uttrykket som på nittitallet dominerte. Her er klype råskap, selv om nok andre følelser dominerer på en plate som åpner varsomt, før truende støy tar over og Chesnutt roper I am a coward med urovekkende raseri i røsten. Utleverende tekster har alltid vært varemerket, og også denne gangen bretter Vic Chesnutt ut sine følelser på hudløst og ikke lite melankolsk vis. Frykt, forandring og en stemme fra dagens Amerika som også fremviser kjærlighet og hyller de som fortjener det – som låtskriver holder fremdeles sørstatspoeten høy klasse, la det ikke herske noen tvil om det.

At the Cut peker tilbake, puster i nuet og skuer nervøst fremover på samme tid. Som et usentimentalt postkort fra Athens, Georgia viser platen at Vic Chesnutt etter drøyt tjue år som artist fremdeles har en stemme verdt å lytte til. Musikalsk er den på kanten svulmende her og der, det støyes og tøyes, men stort sett er lyden sober og varm der den omslutter en kjent og kjær stemme som fremdeles har fine bittersøte sanger å synge. Gode eksempler kan være Woody Guthrie-duftende When the Bottom Fell Out, deprimerende vakre Chain, såre We Hovered With Short Wings med sine fascinerende My Funny Valentine-vibber og den direkte rørende hyllesten i avslutningslåten Granny, en finale som lander platen fløyelsmykt på en solid femmer som i svake øyeblikk føles for dårlig betalt.

Vic Chesnutt blir i november 45 år og ruller stødig videre med kanskje tiårets beste fra den kanten. Selv om nittitalls-katalogen samlet sett er sterkest, har poeten og musikeren ennå masse på hjertet - og det skal vi selvsagt være glad for.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Giant Sand - proVISIONS

(Yep Roc)

Some say it's the end time, some say it's all just begun...

Flere:

Plastikman - Closer
Jens Lekman - Night Falls over Kortedala