cover

Reality

David Bowie

2 x CD (2003) - ISO / Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
New Killer Star
Pablo Picasso
Never Get Old
The Loneliest Guy
Looking For Water
She'll Drive the Big Car
Days
Fall Dog Bombs the Moon
Try Some, Buy Some
Reality
Bring Me the Disco King


Fly
Queen Of All The Tarts (Overture)
Rebel Rebel

Referanser:
Roxy Music
T.Rex

Vis flere data

Se også:
The Rise & Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars - David Bowie (1972)
Station to Station - David Bowie (1976)
Best of Bowie - David Bowie (2002)
Heathen - David Bowie (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Er virkeligheten tilstrekkelig?

Bowie gir deg utfordringer med en pen innføring i virkeligheten. Ikke akkurat barnevennlig, men absolutt interessant.

Reality er en kunstnerisk og voksen reise i et delvis vanskelig terreng. 70-tallets melodramatiske glamfest er definitivt over, noen har gått over i det hinsidige og andre har gått hjem og låst døra. Bowie derimot, lever i beste velgående og er like produktiv som halve Kina. Det finnes mange klassikere i biografien hans, og selv om vi alle vet at det aldri vil komme noen ny Ziggy Stardust, Hunky Dory eller Aladdin Sane, så er det til stor glede at mannen fortsatt finner veien til platestudioet.

Med forkjærlighet for diverse konseptalbum er Reality kanskje en lengsel etter et ikke-konsept, nemlig det virkelige. Med låter som flyter pent ut av høyttalerne gir Bowie oss en påminnelse om hans talent og ikke minst smak. Lydbildet ligger nærmest den eksperimentelle, alvorlige og ettertenksomme Bowie.

Det første som slår meg når jeg lytter til Reality, er at det er en meget flink plate. Den er bortimot feilfri, det lukter litt überdyktigheit. En utsøkt produksjon, bra oppbygde låter og selvfølgelig den teatralske vokalen. Tross alt dette blir jeg ikke forført, men en smule frustrert! Samtidig som jeg liker det elegante, kraftfulle uttrykket i plata så er det litt fjernt og litt for langt unna. Jeg strekker armenene ut og ørene mine er som store skjell, jeg prøver å fange opp noe magisk. Etter et par oppvarmingsrunder begynner låtene å feste seg, og her er hva jeg finner:

Åpningssporet New Killer Star er litt kick-off (en sang Bowie forresten åpnet med i Spektrum 12. oktober i forbindelse med Reality-turneen) og det fenger, men uten å kaste deg halveis til månen (bare for å være teit og sammenligne: Hunky Dory sendte meg til Pluto). Bowie er ingen tenåring lenger, også han må bli gammel, men heldigvis høres det ikke sånn ut. Never Get Old tar deg som en ekstra sterk menthol-pastill, og han synger:
"I'm screaming that I'm gonna be living on till the end of time/ Forever/ The sky splits open to a dull red skull/ My head hangs low 'cause it's all over now/ And there's never gonna be enough money/ And there's never gonna be enough drugs/ And I'm never ever gonna get old..."
Ellers vil jeg trekke frem den kjølige og kule (cool) Bring Me Some Disco King som en av de sterkeste på plata.

Jeg tror noe av greia er at man ikke klarer å se Bowies nye utgivelser isolert fra katalogen hans, for flinkt til å gi dårlig karakter og ikke fengende-genialt nok til å gi ess. Men det er nettopp her i gråsonen jeg også befinner meg når jeg skal la dommen falle.

Dagens Bowie legger seg på en mer innadvent stil som er mye mindre tilgjengelig enn de utagerende slagerne. Jeg oppfatter Reality som et litt abstrakt kunstprosjekt. Kanskje trenger den lengre tid i spilleren. Kanskje trenger JEG lenger tid foran spilleren. Bowie gir nesten alltid en god lytteropplevelse, men fra en mann som denne, krever jeg litt mer. Virkeligheten er mektig, utfordrende og vanskelig, men til tider også feiende flott. Vi kjenner virkeligheten. Musikken gir oss muligheten til å besøke noe lenger vekk, og det er der jeg egentlig vil.

Bowie-tilhengere (ikke dere som fikk et vilkårlig "best of" album til jul ifjor) burde gi seg selv den utfordringen som ligger i Reality.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.