cover

The Repulsion Box

Sons and Daughters

CD (2005) - Domino / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Psychobilly / Countryrock / Indierock / Punk / Folk

Spor:
Medicine
Red Receiver
Hunt
Dance Me In
Choked
Taste The Last Girl
Monsters
Rama Lama
Royally Rosted
Gone

Referanser:
The White Stripes
Nick Cave and the Bad Seeds
Dropkick Murphys
The Pogues
Arab Strap
The Smiths
Kaizers Orchestra

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Skotsk høysang

Regionalt tuftet folk-punk fra energiske nykommere, med tidligere fartstid i Arab Strap.

Sons and Daughters kommer fra Skottland. På bakgrunn av dette albumet mistenker jeg dem for å holde til i en tusmørk låve ikke langt fra Loch Ness. I lysskjæret fra ei fjøslykt finkjemmer kvartetten alt av traktens sagn og myter, som de senere skriver om for mandolin, bass, gitar og trommer. Når tiden så er moden tar gruppa med seg instrumentene ned til bredden, og slipper dem ut på det antatte uhyret gjennom et helvetes lurveleven av militærtrommer, bøttebass, skjærende gitarer og innbitte snerr fra Adele Bethel.

Slik er det jo ikke, dessverre. Sons and Daughters er fra Glasgow, lik majoriteten av skotske band, og vekker vel ikke flere sjøuhyrer til live enn hva du og jeg gjør. Men bråker gjør de, og på ganske så ypperlig vis, med ulike kvanta av Nick Caves Murder Ballads, Pogues og White Stripes, keltisk folkemusikk, indiedisco, postpunk og andre befriende sjangerblandinger, samt mengder av ren, fossende villskap. Med medlemmer med fartstid fra Arab Strap slapp de EPen Love the Cup i 2004, til fordelaktige anmeldelser, men det er dette som er svenneprøven, trass i at den er kun 31 minutter lang og derfor ikke er mer enn så vidt lengre enn fjorårets appetizer. På denne knappe halvtimen rekker skottene likevel å fremstille heimstaden som en sydende gryte av villskap, romantikk, kaldblodige drap, sagn, vandrehistorier og myter (det er riktignok ikke slik jeg husker oppholdet mitt der borte, men det er vel kanskje underordnet i denne sammenhengen). Formidlet med tung skotsk aksent mot en bakgrunn av skjærende gitarer, militærtrommer, tønnebass, mannskoring og feleplukking, har Sons and Daughters blitt et forrykende sluttprodukt i beste "tenk globalt - handle lokalt"-stil. Gruppen makter nemlig gi de snerrende og stampende låtene en regional identitet som få samtidige britiske band kan skilte med. Om da noen i det hele tatt. Innimellom blir bandets sound en smule enerverende og liktlydende, av og til masete, og den halvtimen de holder på føles i grunnen noe lengre enn hva den er. Albumet rir på intensitet og energi mer enn melodier, slik sett er det nok greit at brorparten av låtene ligger rundt tre minutter. Likevel er dette helstøpt og til tider særs smittende. Og ikke minst er det originalt, ungt og freskt.

Standarden settes umiddelbart med Medicine, en mandolin-og basstrommedrevet energiutfoldelse i skjæringspunktet mellom skotsk låvedans, pols, telemarkske spelemannslag, country og punk, hvor vi introduseres for vokalist Adele Bethels maniske sangstil. Om noen skulle kunne vekke uhyret i Loch Ness, må det være henne. Hun snor og snerrer seg inni det lurvete og smått skitne lydbildet, mellom frådende gitarer og krigstrommer som låter som gikk de fremst ved fronten i slaget om Gettysburg.

Påfølgende Red Receiver tar uhyggen tilbake med villig bruk av call-and-response mellom forsanger og kor: "Rings around - the calendar! Rings around - the calendar!" snerres og glefses det mellom grupperingene, mens gitarer så skarpe som ishakker skjærer i bakgrunnen.

Første singel fra albumet, Dance Me In, lener seg tittelmessig noe på Franz Ferdinands Take Me Out. Lydmessig er det likevel ikke mye å sammenlikne med. En gardists hvileløse tromme driver låten frem i spann med hakkende gitarriff, Bethels glefsing og bandets supplerende mannskoring. Melodimessig sett er det ikke mange kroker å bruke her, heller er det snakk om tvister, instrumentale vendinger, samt en intensitet som lurer i bunn, samt en snikende følelse av at et voldsomt menneskelig drama utspiller seg for ens selvsamme ører.

En smått marerittaktig følelse innfinner seg med Choked, hvor industrigitarene blir bare mer og mer hakkende og allsangen enda mer feberhet ettersom låten stiger frem, alt mens en dyster basstromme går og går og går, hatefullt og truende. Brutt mot Bethels runde, myke aksent blir uhyggen nesten sansbar:"They pay for their crime, it's never enough... we're waiting. You're burying my good name," snerres det før lyden av rustne hengsler senker låten i jorden.

Taste the Last Girl ligger et sted mellom The Smiths og Elastica, mens Monster er så besk og ondskapsfull som noe på albumet, og låter som fyllefest og gravøl på en og samme tid, med vokalistene Bethel og Scott Patterson som de to forlorne elskende.

Det mest ambisiøse og nakkehårreisende stykke musikk innfinner seg med Rama Lama, en fem minutters ouvertyre som snor og vender seg, toner inn og ut, skifter i tempo, alt mens uhyggen sprer seg i marg og bein hos undertegnede. "On a blue antique night/ In early October/ His wavy brown hair/ Stuck wet to his shoulder/ And its click, click, click/ Go the heels of his feet/ Listen" messer Paterson mot en monoton, truende bassgang og spredte slag på hi-haten. Litt skummel plystring, en gitarpassasje som spilt av Djevelen selv, og Adele Bethel skjærer inn i lydbildet med skrikende anklager: "Did you hang her out to dry?" SHAKE SHAKE SHAKE SHAKE! som var det samme fandens mor som stod og pisket sin sønn til fornuft. Royally Used vender tilbake til febril folkpunk, med mandoliner, spredt håndklapping og grimete bass, skittent, støyende og lurvete, mens Gone avslutter albumet med et brak av post-punk og etsende gitarer.

Alt i alt et fortreffelig album, som mange forhåpentligvis vil ta til seg. Sons and Daughters er i det store og hele ikke så alt for ulike vårt eget Kaizers Orchestra, der de trekker veksler på ulike stiler og inspirasjonskilder, blander det lyse og det mørke, det oppstemte og det bent frem truende. I tillegg er de nok et fantastisk band å se live. Jeg skal bli overrasket om ikke dette blir et av årets høydepunkter på Øya-festivalen. Det formelig oser svingom av dette. Svingom som i frivolent, frydefullt og fett, og ikke svingom som i lørdagsdans på Fauske. Du er herved invitert. Kjenn din besøkelsestid.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo