cover

xmarsx

xmarsx

CD (2002) - Atavistic / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fyrrige saker

Memories I have are very much visual pictures of the human mind.

Et aldri så lite stjernelag, nok en gang fra Chicago, leverer et forrykende album. Kjernen i XMARSX bestående av Mars Williams, Greg Suran og Dave Suycott har utspring i jazz/rock-outfiten Slam. Og debuten til XMARSX er preget av det. Platen slippes på Atavistic Records, kjent for sin utsøkte sans for jazz/improv/noise/alt. rock, og de havner dermed i samme stall som Swans, Lee Ranaldo, Lydia Lunch, E.A.R., Ken Vandermark og Boxhead Ensemble, blant mange andre kredible (og noget utilgjengelige) artister.

Bandleder er saksofonist Mars Williams, og foruten Suran og Suycott fra Slam, har han med seg Kent Kessler, bassist fra blant annet Peter Brötzmann tentet, og Fred Lonberg-Holm, cellisten som også tøyer strenger i The Lofty Pillars og Boxhead Ensemble. Sist men ikke minst dukker ingen ringere en bror Wayne Kramer fra MC5 opp med sin gitar! Med disse gutta ombord skulle man tro at det ikke gikk an å synke, og det gjør de ikke heller.

Denne skiva kjører på i et vanvittig tempo gjennom ni låter og 55 minutter, tempomessig skulle man tro at alle mann egentlig var på vei til en annen session. De er antagelig det også, men de har rukket å legge igjen en god dose energi i XMARSX. Dette er en eksplosiv improvisert suppe krydret med elektroniske effekter, jazz, funk, rock og noise, ispedd en kompromissløs holdning til hvordan dette skal blandes sammen. Mars Williams har sin egen duo med Ken Vandermark (Cinghiale), og spiller i Peter Brötzmann Tentet sammen med Joe McPhee og Mats Gustafsson. Der skulle litt av premissene være lagt for hans holdning og stil; kraftfull og frihetssøkende improvisasjon. Williams har også en annen dimensjon, nemlig evnen til å være melodiøs, repetetiv og tidvis teppeleggende. Det er allikevel hans uptempo improvisasjoner som er det mest fascinerende ved denne skiva. Men han får aldri holde soloposisjonen lenge, før eller siden braker det alltid løs bak ham.

Kent Kessler er en svært spennende bassist som både utgjør en timekeeping-funksjon på de funky og melodiøse partiene, og han driver også låtene framover og holder de sammen i heftige improv.-partier. Bare sjekk ut siste spor, som må være blant det mest frigjørende som har kommet på plate i år.

Wayne Kramer er allerede foreviget som gitarist i Detroit-bandet MC5. Bandet var i sin tid kjent som militante bluesrockere som fusjonerte hard rock med gospel og fri jazz fra den alternative delen av jazzbyen Chicago. Representert spesielt gjennom Archie Shepp og Sun Ra and his Arkestra, og Kramer er/var vel neppe fremmed for John Coltrane heller.
Kramer og Suran utfordrer de samme grensene på sine gitarer, noen ganger er det riktignok litt overdrevent, men dog, det lyder så ekstremt og heftig som bare det.

I XMARSX er moderne og retrospektive referanser det samme, de har funnet sitt eget platå som lukter litt anti-elitistisk, og de utnytter det maksimalt. Dette kan plasseres i hylla under den tradisjonsrike Chicago-experimentalismen, med bredere appell.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Thelma & Clyde - White Line

(Karmakosmetix)

Mørk optimisme, massevis av driv og fremtidsassosiasjoner.

Flere:

Katatonia - Viva Emptiness
Fleet Foxes - Fleet Foxes