cover

Sangam

Trygve Seim

CD (2004) - ECM / ECM

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Samtidsmusikk

Spor:
Sangam
Dansante
Beginning an Ending
Himmelrand i Tidevand Pt. I
Himmelrand i Tidevand Pt. II
Himmelrand i Tidevand Pt. III
Himmelrand i Tidevand Pt. IV
Trio
Prayer

Referanser:
Henryk Górecki
Arvo Pärt
Jan Garbarek
Talk Talk

Vis flere data

Se også:
Yeraz - Trygve Seim & Frode Haltli (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Blæst

Jorda sett fra 10 til 1000 meters høyde. Man trenger ikke å bryte gjennom atmosfæren for å bli vektløs.

Mitt første møte med Trygve Seim fant sted en tidlig høstkveld i 1994, under en hastverksarrangert konsert ved Bø Jazzklubb. Som en av gutta i kvartetten The Source hadde han, om jeg minnes rett, nylig rundet av studier ved Musikkakademiet i Trondheim og lagt ut på en snirklete turné av en road movie gjennom dalstrøka innafor. Hvem The Source egentlig var og hva de sto for rakk vi i klubben å tenke fint lite på; bandet hadde meldt sin ankomst innen en knapp uke, og det skulle kokes kaffe.

Andre gang jeg traff Trygve Seim var på telefon året etter. Inspirert av The Sources punchbop på Olemanns Kornett (1994), hadde jeg satt meg fore å presentere bandet for et internasjonalt publikum gjennom et intervju for Nordic Sounds. Intervjuet ble et temmelig klassisk misforstått møte mellom en rockemytoman (meg) og en fri musikksjel (Seim). Under samtalen merket jeg raskt at jeg allerede hang flere skritt etter intervjuobjektet. Der jeg var opptatt av å skildre den kompromissløse energien, intensiteten The Source oppviste i Bø, var Seim mer opptatt av å snakke om samarbeider med poeter, rappere, strykerkvartetter i Stockholm og "Den pluralistiske sitron" - et aldri så lite stykke tverrkunstnerisk performance. "The Source? Eh... jo takk, bare bra!"

Mitt tredje og fjerde møte med Seim fant aldri sted. Vi sneiet hverandre så vidt på Motorpsychos Trust Us (1998), der Seim blant annet bidro med den lille kunstpauseperlen Siddhartino. Men da han slapp sitt første solo-album Different Rivers i 2001, var jeg på et undercover-oppdrag for KGB. I klartekst; jeg missa det med god margin. I møte med hans andre album under eget navn, Sangam, får jeg en mistanke om at jeg har gått glipp av noe veldig bra.

Det sier ikke nødvendigvis så mye om kvaliteten på verket, men jeg synes det er interessant å poengtere at komposisjonene på Sangam konseptmessig står i et nær diametralt forhold til grunntanken i The Source. The Source hadde et kompromissløst fokus på å være et musikalsk demokrati, men kunne raskt forveksles med et lytterkrevende anarki i sitt tidvis ekstreme uttrykk. Sangam høres i større grad ut til å være én persons musikalske tankeverk, noe du gjerne må ta som et billig poeng fra det faktum at Seim ene og alene er kreditert som komponist på samtlige av platas spor.

La meg imidlertid få føye til at jeg føler nærværet av en visjonær rød tråd gjennom disse komposisjonene. Materialet er primært bygget på blåsere og strykere, noe som - bokstavelig talt - gir komposisjonene en gjennomløpende konstant i et fraserende, organisk uttrykk. Når jeg av coveret leser at Seim blant andre har hentet hjelp fra såpass forskjellige og profilerte solister som Håvard Lund (klarinett), Arve Henriksen (trompet) og Frode Haltli (trekkspill), blir jeg desto mer imponert over hvor fokusert dette låter i helhet. Samtlige instrumenter, samtlige musikere bringes nærmere individuell anonymitet for i stedet å falle inn under en større helhet, en overordnet musikalsk åndelighet av den typen britiske Talk Talk fant fram til og perfeksjonerte på sine to siste album Spirit of Eden (1988) og Laughing Stock (1991). Det er en disiplin som krever like mye regi som instrumentell ferdighet, og like mye kontrollert overskuende blikk som detaljfokus.

Seim innvilger seg Håvard Lund å starte låtrekka i ensom majestet. I det innledende minuttet av tittelsporet legges grunnlaget for albumets seige progresjon i et knippe like velvalgte som varsomme klarinettstøt. Det forløper i en tonalitet ladet av det usannsynlige møtet mellom George Gershwins amerikanske eklektisisme og Arnold Schönbergs pantonale intellektualisme, uten at det avfødes et av dette forventet modernistisk uttrykk. Seims postmoderne "lokk" sneier i stedet så vidt new age-genren, før delikat harmoniserte blåsere og strykere flyter opp fra undersiden, forankrer den luftige klarinetten i jordsmonnet og sender lydbildet inn mot det tidløse. At tyske ECM står som utgiver er med andre ord ikke tilfeldig, og kjennere av selskapets, og ikke minst Jan Garbareks eteriske jazz-katalog vil nok nikke gjenkjennende mot de åpenbart lyriske kvalitetene i Seims komposisjoner.

Overgangen til den episke Dansante er nesten umerkelig, men etter flere gjennomlyttinger markerer sporet identitet i sine undertoner av sterkt temposenket bebop. Det slår meg at veggen mot kontemporær klassisk komposisjon er flortynn og at sporet dirrer av dramaturgisk potensiale. Dansante holdes imidlertid stramt i tøylene, og ethvert solistisk løp hentes snarlig inn av gravitasjonen i det langstrakt progressive kompet. Resultatet er meditativt, nesten på grensen til avhengighetsskapende etter hvert som sporet får det antallet runder det trenger for å feste grunntemaene. Overgangen til den nær like omfattende Beginning an Ending føles mer markant da den tålmodig arbeider seg opp fra et dypet mot en fri og luftig utfoldelse over vannspeilet. Sporet har en klarere forfølgelse av det storslagne, uttrykt gjennom massive sveipninger fra melodiske motiver med stor emosjonell styrke. En ligning mot hav som langsomt reiser seg fra små krusninger til massive bølger føles passende, men det er nok en gang verdt å poengtere den restriktive regien Seim tillegger komposisjonene. Beginning an Ending trekkes tilbake ned i dypet og stedes verdig til hvile før den får utgjøre skade på såvel stemning som omgivelse.

Himmelrand i Tidevand, et bestillingsverk for Redningsselskapet fra 2001, deles av de lett usexy undertitlene Part I-IV. Alt i alt utgjør det en drøy tredjedel av albumets lengde, og jeg må si at jeg etter uttallige gjennomlyttinger fremdeles har problemer med å identifisere en tematisk tråd som kan binde disse delene sammen under fellesnavnet. Noen store problemer er det imidlertid ikke, verkets fire deler vandrer alle rundt den samme, tilbakelente grunnstemningen som de øvrige sporene, og sørger for kontinuitet i albumets visjon. Part I er faktisk til forveksling lik Beginning an Ending i de første lyttingene. De knapt hørbart brummende strykerene stiger gradvis mot overflaten for å spre seg ut over vannspeilet og sakte flyte med elvestrømningene. Det er en komposisjon med assosiasjonsdrag av 1. sats i Henryk Góreckis 3. symfoni, et hvileløst meandrende stykke nytelse som ikke unnes noen rast før instrumentene faller inn mot den enslige tonen som mildt støter stykket mot exit etter drøye åtte minutter. Vakkert av en annen verden.

En monoton bourdontone rydder plass for Part II, der Seims langstrakte saksofonfraseringer etter hvert får følge av Håvard Lunds mer renklangede klarinett. Stykket utvikler seg gradvis til å bli en selsom duett, tonalt farget av såvel asiatisk mystisisme som russisk lament. Part III beveger seg i større grad i retning av jazz "som vi kjenner det" med sin blanding av støtvise utbrudd fra brasskomp, smakfull perkusjon og overliggende, lekre solopartier fra henholdsvis Henriksen, Haltli og Seim. Det er i en forlengelse av dette kompet vi finner Part IV som en variasjon over den rytmiske grunnmuren som ble lagt i Part III, og som en verdig avrunding på Seims 25 minutter lange hyllest til Redningsselskapet.

Den påfølgende Trio er - bokstavelig talt - en utbasunering av den typen jeg personlig har svært store vansker med å sette pris på. Med sine ekspresjonistiske ladninger er den i mine ører nesten mer av en oppvisning i blåserinstrumentenes ytterpunkter, og tro meg, de avsluttende tubastøtene kan raskt finne ytterpunktene i høyttalernes kapasitet også, så vær forsiktig med volumknotten her. Om ikke annet forsterker Trio behaget i å falle tilbake i favnen på de dvelende tonene i albumets siste spor, Prayer. Etter flere gjennomlyttinger har jeg imidlertid fått følelsen av at Prayers attraksjon ligger nettopp i sin kontrasterende virkning til den mer brutale forløperen. Den fyller meg således ikke med den gravitasjonsløse lykkefølelsen som det øvrige materialet på albumet, og litt slemt sagt føler jeg sporet mer som funksjon - i egenskap av å være albumets outro - enn kvalitativ estetikk.

I en helhetsbetraktning er disse sistnevnte invendingene minimale. Trygve Seim har skapt et modig album der han tør å utforske dynamikker under nivåer man normalt føler som nødvendige for å oppleve musikken som storslagen og praktfull, og uten at man trenger å ty til klisjébegreper som minimalistisk og nakent. I mitt begrensede referanseunivers befinner Seim seg et sted på et trekantplan med Talk Talk, Henryk Górecki og Jan Garbarek som hjørneelementer. Det er en gråsone hvor jeg merker jeg trives veldig, veldig godt, men jeg har ikke funnet den uten å investere en solid dose tålmodighet. Ei heller uten å brenne meg på erfaringen av at dette ikke er musikk jeg skal sette på til alle døgnets tider, i alle ukens dager. Det er et album som krever sin egen plass og et eget form-modus, men dersom du får disse elementene er på plass tør jeg love deg en himmelferd av de sjeldne.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society

(Sony Music)

Motorpsychologar med venner inviterer på eit sevjerikt, variert og raust måltid.

Flere:

Suicide - American Supreme
Beirut - Gulag Orkestar