cover

Land (1975-2002)

Patti Smith

2 x CD (2002) - Arista

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ

Spor:
Dancing Barefoot
Babelogue
Rock'n'Roll Nigger
Gloria
Pissing In A River
Free Money
People Have The Power
Because The Night
Frederick
Summer Cannibals
Ghost Dance
Ain't It Strange
1959
Beneath The Southern Cross
Glitter In Their Eyes
Paths That Cross
When Doves Cry


Piss Factory
Redondo Beach (Demo)
Distant Fingers (Demo)
25th Floor (Live)
Come Back Little Sheba
Wander I Go
Dead City (Live)
Spell (Live)
Wing (Live)
Boy Cried Wolf (Live)
Birdland (Live)
Higher Learning
Notes Of The Future (Live)

Referanser:
The Velvet Underground
Neil Young
Bruce Springsteen
Bob Dylan

Vis flere data

Se også:
Horses - Patti Smith (1975)
Easter - Patti Smith (1978)
Trampin' - Patti Smith (2004)
Trampin' - Patti Smith (2004)
Banga - Patti Smith (2012)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fri

Patti Smith er den typen artist man føler behov for å fortelle hele verden om.

Patti Smith var en av de første kvinnene som reiste seg i forsamlingen. Hun hadde hår under armene. Hun var et syngende fugleskremsel. Debutplata "Horses" kom i 1975. Den ble umiddelbart en klassiker.

"Jesus died for somebody's sins, but not mine", påsto Patti Smith.

Hun kunne ikke ha meldt sin ankomst på en mer skjellsettende måte. Hun hadde ingen skyldfølelse. Hun var fri.

Patti Smith kom fiks ferdig. De fleste andre artister trenger to eller tre plater på å finne seg selv. Patti Smith visste hva hun hadde å gjøre. Hun var vært lik fra dag én.

Ordene har en rytme som er ren rock. Stemmen stiger opp fra asken, manisk og maskulin, ravnsvart og rasende, gjennom triumf og tårer. Den er ei sprukken skorpe, et sår som nekter å gro.

"Be a gathering", er et av slagordene til Patti Smith. Hun lever opp til det selv, på alle måter. Nå har hun også gitt ut sin første samleplate.

Disk 1 er blitt valgt for henne, av fansen.
Disk 2 er blitt valgt for deg, av Patti Smith.

Det er ikke enkelt å oppsummere en lang og begivenhetsrik karriere. Jeg savner rekkevidden til "Easter", "We three" og "Strange messengers". Jeg leter forgjeves etter slagkraften til "Break it up" og "Privilege (set me free)". Flere av låtene på disk 1 er nærmest for lettvektere å regne, men slik går det når folk flest får velge sine favoritter. Kartet passer likevel ikke så verst med terrenget. Vil du ha en rask innføring i Patti Smith, er ikke "Land" noe dårlig sted å begynne.

Fansen har mye å hente på disk 2. Ikke minst er det gledelig at "Piss factory", b-siden på Patti Smiths første singel, blir gjort tilgjengelig. Det er sang for alle som føler seg fanget, som drømmer om en bedre tilværelse. Den elegante, lett dansende gitaren griper tak i det selvsikre pianoet og leder vei mot friheten. Ordene skyller håpløsheten og urettferdigheten ned i sluket. Likheten med Bruce Springsteen er slående.

Begge kom fra New Jersey.

Begge ville bort.

"Thunder road" og "Piss factory" er to sider av samme sang.

"I'm gonna get out of here,
I'm gonna get on that train,
I'm gonna go on that train
and go to New York City
I'm gonna be somebody,
I'm gonna get on that train,
go to New York City,
I'm gonna be so bad I'm gonna be a big star
and I will never return,
Never return, no, never return,
to burn out in this piss factory
And I will travel light.
Oh, watch me now"


Ordene virker livløse på papiret.
Men det er kanskje fordi jeg har hørt Patti Smith synge dem.

Det var neppe tilfeldig at hun skulle komme til å samarbeide med Springsteen noen år seinere. Resultatet ble "Because the night", Patti Smiths mest kjente sang. Den er selvsagt inkludert på "Land", sammen med kjenninger som "Gloria", "Dancing barefoot" og "People have the power".

Den eneste nye studiolåten på "Land" er versjonen av "When doves cry", en av de mest minneverdige låtene til Prince, hentet fra "Purple rain". Nå kan jeg ikke en gang huske hvordan han synger den. Patti Smith har gjort sangen sin, slik hun har for vane. Hun har gitt den mer alvor og tyngde.

"Maybe I'm just too demanding," spør hun.

Patti Smith er antagelig inne på noe der.

Hun uler som en ulv.
Hun stamper som en hest.
Hun maser, hun gneldrer, hun stønner.

Er man ikke i humør, blir det fort plagsomt, enerverende, irriterende. Men er du mottagelig for Patti Smith, er det nesten som å få den hellige ånd. Det er som å møte noe større enn seg selv, noe sterkere og mektigere. Det er som å få troen.

Stemmen er Patti Smiths fremste kvalitet. Det er den som løfter henne opp i selskap med Bob Dylan, Neil Young og Tom Waits.

Hun kjenner ingen begrensninger. Noen ganger blir jeg nesten flau av lydene hun lager. Men som regel kjenner jeg dem et sted langt inni kroppen.

Historien om rockartisten Patti Smith starter tidlig på 70-tallet, da hun begynte å lese dikt i små klubber på Manhattan. Hun drømte om å bli Keith Richards og Lou Reed. Hun etterlignet måten Bob Dylan gikk på i "Don't look back", den legendariske filmen fra englandsturneen i 1965. Hun bodde på Chelsea hotel, hvor hun studerte Arthur Rimbaud og Charles Baudelaire.

Etterhvert ble Patti kjent med rockskribenten Lenny Kaye, som spilte velformulert, poengtert gitar, og det med en kraft ingen penn kan ha. En kveld, i 1971, slo han noen akkorder mens hun resiterte på sitt forrykende, elektriske vis. Patti Smith Group var født. Da bandet gikk i studio for å lage "Horses", besto gruppa av pianist Richard Sohl, bassist Ivan Kral og trommeslager Jay Dee Daugherty. Albumet ble produsert av John Cale, tidligere bassist i Velvet Underground.

Bandet var en sensasjon på den alternative rockscenen i New York. Patti Smith fulgte opp med platene "Radio Ethiopia", "Easter" og "Wave", før hun i 1980 giftet seg med Fred "Sonic" Smith, den tidligere gitaristen i MC5. Det ble stille i åtte år. Patti fikk to barn og levde rolig og tilbaketrukket i en forstad til Detroit.

I 1988 var hun tilbake med "Dream of life", et samarbeid med ektemannen. Neste plate kom i 1995. Den het "Gone again". Tittelen sier alt om hva som hadde skjedd i mellomtida. Fred "Sonic" Smith av hjertesvikt i 1993. Pattis bror gikk bort samme år. Den trofaste pianisten Richard Sohl døde i 1990. Patti Smith har ikke sett seg tilbake – før nå.

Samleplata "Land" inneholder låter fra samtlige album, helt opp til "Gung Ho" fra 2000. I tillegg byr den på en generøs mengde demoer og liveopptak. På scenen er hun en like stor åpenbaring som tidligere. Patti Smith lever, selv om mange rundt henne har gått bort. "Dead city" og "Spell" får håret til å stritte.

Patti Smith er den typen artist man føler behov for å fortelle hele verden om. Nå som de fleste av hennes kvinnelige kolleger minner om middelmådige pornostjerner, trenger vi henne mer enn noen gang.

Helt til slutt på disk 2 har hun gjemt en versjon av "Tomorrow" fra musikalen "Annie". Den synger hun for sin mor, og det på rørende vis. Det er skeivt, falskt og aldeles for jævlig styggvakkert.

Jeg er redd for at det blir det siste vi får høre fra Patti Smith.

Hun sier farvel i coverheftet.
Vi får håpe at hun ikke mener det.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #62: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 6

Det handler om gammelmodige heltefigurer i tegneseriene når vi vender blikket mot bladkiosken og det norske tegneseriemarkedet i nostalgiens syttitall.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

DRUMMER WANTED - NORGES TURN...
26.06.14 - 22:35

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo