cover

Hate Is Not the Opposite of Love

Nothing Gold Can Stay

CD (2004) - Genet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Hardcore / Metal

Spor:
Intro
True Love
But We Can Still be Friends
Human Error
A Place That Burns Itself Down
Fly With Broken Wings
Hello and Welcome to Your Downfall
Friendly Fire
How Long
Wanderers Forever
Life Ends

Referanser:
Falltime
H-Street
Newborn

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Drømmer om å lage musikk

Viser fingeren til samfunnet. Uheldigvis har de på seg vanter.

I presseskrivet som fulgte med denne platen, sto det følgende: "...the combination of some of the greatest forces the Austrian scene has to offer, resulted in the new powerhouse Nothing Gold Can Stay". Jaha. Hvis dette er "the greatest forces " i Østerrike, erklærer jeg herved tyrolerlandet for et musikalsk katastrofeområde, og ber FN sende inn en tropp gatemusikanter, for å forhindre at befolkningen begår kollektivt selvmord.

Punkbandet fra alpeland skal visstnok være et slags allstar-band, med folk fra blant andre H-Street, Falltime og Newborn, uten at disse vekker noen som helst slags respons hos undertegnende [men de vekker en assosiasjon hos redaktøren, navnet er også tittelen på et dikt av Robert Frost, red.anm]. Bassisten i bandet, Napo, er en anerkjent tattovør, noe som visstnok også gjør han mer enn kvalifisert nok til å spille med resten av gjengen. Musikken på Hate Is Not the Opposite of Love er en blanding av punk og heavy metal, med alt fra enkle tre-grepslåter, til Iron Maiden-inspirerte fingerspillmelodier, alt toppet med den mildt sagt unike vokalen til Daniel Braaf.

I platas intro kan man høre maskingevær og lignende krigslyder, akkompagnert med en trøstesløs akustisk gitarklimpring. Etter ca et og et halvt minutt, hører man en fyr si "We are the musicmakers. And we are the dreamers of dreams". Ikke aner jeg hva dette skal bety, kanskje er det et slags ordspill i Østerrike, eller en sitat fra en eller annen middelmådig, mellomeuropeeisk filosof. Uansett, etter denne korte beskjeden om hvem bandet er, bryter den første av platas ti spor løs. Etter ca 20 sekunder med et veldig Iron Maiden-inspirert riff, setter ovenfornevnte Daniel Braaf i gang. Han bjeffer avgårde om hvor kjip verden er, før han plutselig går over til en slags tilnærmet "ren" vokal. Denne vokalen er så fullstendig umusikalsk, falsk og talentløs, at jeg måtte sjekke to ganger for å se om plata er gitt ut som tulleprosjekt fra Duplex Records. Det var den imidlertidig ikke, det er belgiske Genet Records som har valgt å sleppe denne plata løs på verden.

Resten av Love Is Not the Opposite of Hate går i samme spor, med middelmådig melodier framført av et middelmådig band, toppet med en fenomenalt dårlig vokalist. Det bør nevnes at den korjobben resten av bandet står for, matcher med vokalen. De høres ut som 30 fulle sjøfolk i en ranglekneipe, med fri flyt av portugisisk druebrennevin, og Jahn Teigen på karaokemaskin (no offense, Jahn).

Bunnpunktet kommer ved Fly With Broken Wings, hvor Daniel Braaf på usedvanlig ustemt vis lirer av seg "Whatever happened to those days we were best friends?" Jo, Daniel, det skal jeg fortelle deg. Kompisen din hørte deg synge, og besluttet umiddelbart å dumpe deg for å bli intimbarberer for den alkoholiserte dverg-akrobaten Eric, på det omreisende sirkuset "Svett Trikot".

Hate is not the Opposite of Love er forhåpentligvis det siste vi hører fra Nothing Gold Can Say. Musicmakers? Nei. Dreamers of Dreams? Dere kan faen meg bare drømme, ja.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Fishscale

(Def Jam)

Vår mann setter et par pils på at Ghostface har levert det feteste New York-albumet i 06.

Flere:

Marissa Nadler - Little Hells
Sigur Rós - Takk