cover

Blood And Chocolate

Elvis Costello & The Attractions

CD (1986) - Hip-O

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Spor:
Uncomplicated
I Hope You're Happy Now
Tokyo Storm Warning
Home Is Anywhere You Hang Your Head
I Want You
Honey, Are You Straight Or Are You Blind?
Blue Chair
Battered Old Bird
Crimes Of Paris
Poor Napoleon
Next Time Round

Vis flere data


Ett spor:
I want you

I want you

I want you
You've had your fun
you don't get well no more
I want you
your fingernails go dragging
down the walls
be careful darling,
you might fall


Hva er det med "I want you"?

Vel, først av alt: Det er den mørkeste låten jeg noensinne har hørt.

Glem helvetesscenariene som bæres fram av rasperøsten til Tom Waits. Glem Nick Caves nærmest barokke meditasjoner over Guds fravær og kjærlighetens ørkesløshet. Og glem for all del Johnny Dowds amerikanske sørstatsgotikk, hvor mye den enn måtte stinke av hevngjerrige pantelånere, skitne motellmadrasser og blodstenkte slakterkniver. Dette er mye større, mye verre.

"I want you" er en type låt jeg må ty til medisinsk termer for å beskrive: Den er både en akutt blødning og en dødskrampe. En betennelse, en amputasjon. Fantomsmerter.

Mer spesifikt er "I want you" den mest fullkomne musikalske inkarnasjonen av ren sjalusi jeg noensinne har vært så (u)heldig å låne øre til. Melodien er en rå, bluesy fire-akkorders lover's walk i revers og på halv hastighet. Den stavrer seg hevngjerrig framover med de få kreftene den har igjen og imploderer, nærmest motvillig, mot slutten, når det uansett er for seint å redde noe som helst.

Legenden vil ha det til at sangen handler om Bebe Buell, Costellos elskerinne på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, lenge etter at hun hadde dumpet både Todd Rundgren og Steven Tyler (faren til deres felles barn, Liv). Den samme Buell skal ha vært modell for den kvinnelige karakteren i "So like Candy", den flotteste låten Elvis skrev i samarbeid med Paul McCartney, hentet fra den ellers nokså begredelige "Mighty like a rose" (1989) — og sikkert flere kombinasjoner av lyriske kjærtegn og knyttnever, for alt jeg vet. Costello hadde i alle fall sin muse, selv lenge etter at kontakten var brutt og han var i faste former med Pogues-bassist Cait O' Riordan.

"There's a thin line between love and hate", sang The Persuaders. Det er opplagt at raseriet og desperasjonen som preger "I want you" har den ubrukelige, istykkerrevne, monomane kjærligheten som motor. Andre ting faller imidlertid også fra hverandre under denne innspillingen: "Blood and Chocolate" var den siste plata Costello gjorde sammen med The Attractions på nesten ti år.

I want you
It's knowing that he knows you now,
after only guessing
It's the thought of him undressing you,
or you undressing

Hva er det med "I want you"? Den skjelver, sikkert som et resultat at versjonen på plata var en av de første innspillingene bandet gjorde av låten. Det gjelder også gitarsoloen — det er den mest effektive bruken av to (gjensidig disharmoniske) toner jeg er i stand til å forestille meg. Og den blør, også rent bokstavelig: På slutten av sangen er det bare Costellos mikrofon som spilles inn, resten av instrumentene drypper inn og legger seg svakt, men truende bak stemmen.

I want you
I'm going say it again ‘til I instill it
I know I'm going to feel this way until you kill it


Det er den beste låten Elvis Costello har skrevet hittil, hans syvmilssteg opp til sine største helter (Bob Dylan, Neil Young), både musikalsk og tekstmessig. Det er et mørke som ikke lar seg lyse opp, og en stemme som hvisker hest i dette mørket, umulig å ignorere:

I want you
I want you
[...]

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no
pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pinetop Seven - The Night's Bloom

(Barbary Coast / Empyrean)

Låtar i ei cinematisk folkrock-ramme, som veks og blir til vemodige og rike sinnbilete.

Flere:

Animal Collective - Sung Tongs
Jack White - Blunderbuss